Del 2 av min behandling

Jeg vil skrive litt om den videre behandlingen jeg fikk etter vi kom hjem fra Oslo. Det er fordi den har påvirket meg veldig. Både fysisk og psykisk. Og på godt og vondt.

Jeg begynte å jobbe igjen fullt 1.april 2019. Jeg tror ikke alle forstår hvor mye jeg elsker jobben min. Hvor mye den gir meg. Jeg elsker å komme inn dørene, ivrig etter å ta den første kaffekoppen sammen med et knippe kolleger som også liker å komme litt tidlig. Gjerne for å spise frokosten sin, eller for å få kjenne litt på roen før hverdagsrushet starter. Jeg liker den roen. Den varer ikke lenge, men den er skikkelig digg. Jobben min er skikkelig digg. Den består av verdens beste mennesker, som dag inn og dag ut springer frem og tilbake for å være der for vår fantastiske ungdom. Jeg elsker folkene, jeg elsker elevene, jeg elsker å føle at jeg bidrar, at jeg betyr noe. Jeg føler meg viktig og jeg gjør en god jobb. Ingen følelse slår det. Derfor er del 2 av behandlingen også tøff. Jeg må etterhvert sykemelde meg igjen. Jeg får ikke bidratt. Jeg sitter plutselig utenfor. Utenfor fellesskapet. Men samtidig er arbeidsplassen min så bra at jeg er fremdeles inkludert. De er gode på å ta vare meg.

Jeg begynner på ny cellegift i mai allerede etter at jeg begynner å jobbe. Da har jeg hele sommeren på være dårlig uten at det går utover jobb. Sånn tenker jeg. Jobben lider ikke pga meg. Det er bra. Jeg får infeksjoner og slikt. Det er skummelt. Det som vanligvis ikke påvirker en vanlig person, er nå livsfarlig for meg pga mitt nedsatte immunforsvar. Jeg blir innlagt med blodforgiftning 2 ganger. Den ene pga en begynnende lungebetennelse (litt kaldt på 17.mai?), og den andre pga en liten betennelse i en tå. Hah! Bahaha! Sykehuset behandler meg eksemplarisk. Så mange gode mennesker samlet på ett sted. Det er trygt og godt. Det fineste er at min beste venninne jobber på sykehuset. Hun kommer på besøk i lunsjene. Høydepunkt. De er så viktige nå.

Uansett. Cellegiften fortsetter utover sommeren og det tas nye bilder. I august ringer telefonen når jeg er hos farmor. Legen forteller rett ut. Han hadde sett på bildene og følte de så stabile ut, men Bergen er ikke enig og mener det er progresjon i svulsten. Den har altså vokst istedet for å krympe. Kjempeflott. Så nå stanser vi den siste planlagte kuren og setter deg på en pause slik at kroppen din får kommet seg. Cirka 8 uker. Så får vi prøve en ny cellegift…Jeg gråter i farmors armer. Jeg blir så frustrert. Hvorfor kan ikke noe fungere slik det skal? Det er bare motgang. Bare negative beskjeder. For hver samtale med legen så minsker håpet mitt. For hver behandling så minsker alternativene. Det er slitsomt. MEN. Jeg kan nå dra på tur. Familieferie til Drammen blir det! Full fart! Jeg elsker å komme meg bort! Pakke bilen og suse avgårde uten mål og mening<3 Snill venninne låner oss hele huset og hjertet sitt i Drammen. Vi storkoser oss i mange dager, og bader i siste rest av Oslosommeren sammen med gode venner. Og Peppes Pizza. Mannen er også glad da.

På slutten av ferien så merker jeg det mer og mer. Smertene. De kommer snikende på kveldene. Jeg ligger tilslutt og vrir meg i smerte og gråt. Svulsten presser på lymfeknuten og stråler ned i benet. Det er brutalt. Jeg popper morfintabletter som om det er fluortabletter. Det hjelper såvidt. Faen i helvette. Hater å kjenne på at noe er galt. Igjen. Vi får beskjed når vi kommer hjem igjen at jeg må legges inn for smerteevaluering. Æsj. Inn igjen på sykehuset. Men noe må gjøres. Kan ikke ha det så vondt. Teamet på sykehuset bestemmer seg for at jeg trenger en smertepumpe med morfin. Den skal pumpe morfin inn i kroppen min kontinuerlig gjennom hele dagen og gi meg smertelindring. I tillegg skal jeg ta et lite medisinskap med tabletter hver dag. Hm… Nå kommer det som knakk meg. Denne pumpen er i veien. Den kommer i veien plutselig for selve livet. Den ødelegger hverdagen min. Den krever håndtering av hjemmehjelp hver morgen klokken 08.00. Hjemmehjelp som ringer på og buser inn med 2-3 stk mennesker som bare mener godt. Som må skifte nål og morfininnhold og sørge for at alt ser fint ut før de flyr avgårde til neste pleietrengende. For det er det jeg plutselig er. Jeg må være hjemme hver morgen. Jeg må ha pumpa på meg konstant. Den må være med når jeg dusjer og er bare i veien. Jeg kan ikke ha på meg stramme klær og den synes gjennom det meste jeg har på meg. Pumpen blir min fiende og jeg hater den. Den gjør meg uselvstendig. Jeg blir så bundet. Liten fugl i bur som synes synd på meg selv.

Det går ut over jobben jeg prøver febrilsk å komme meg tilbake til. Jeg faller mellom. Ikke klarer jeg å kavre meg inn til tidlige morgener lenger og kaffikopp. Jeg rekker ikke første time engang. Jeg kommer når alle har sprunget til time. Jeg sitter ensom alene ved pulten min og prøver å jobbe med noe fornuftig, men synet svikter mer, trøttheten tynger og jeg er bare i veien for alt og alle. Jeg klarer ikke gjøre jobben min lenger. Ikke i små doser en gang. Det er vondt. Det verker inn i sjelen min. Jeg er utenfor igjen. Alene. Vil ikke hjem heller. Hører ikke til noen steder lenger føles det som. I tillegg er den ene medisinen de setter meg på helt forferdelig. Det er kortison. Det samme som Christine Koht får for å overleve. Som gjør henne oppblåst og gir betydelig appetitt. Jeg får måneansikt og muffinmage og spiser som en idiot. Spiser boller dagen lang. Trøstespiser og fortviler over hvordan ansiktet mitt svikter meg. Jeg ser ut som en annen. Og den jævla smertepumpa. Den har en så stor dose morfin at jeg ikke får lov til å kjøre bil. Jeg elsker å kjøre bil. Det er min største frihet. Jeg elsker å kunne hive meg i jernklossa og kjøre. Hvor jeg vil, når jeg vil og med hvem jeg vil. Jeg elsker å dra med datteren min på tur. Dra på besøk, ut og handle og bare komme oss ut. Det kan jeg ikke nå med alle drugsa i kroppen. Det setter meg helt ut av spill. Jeg begynner å bli deprimert igjen. All denne selvstendigheten som tas fra meg takler jeg ikke. Jeg føler meg fanget. Mannen min kjører rundt på meg som en gammel dame. Jeg begynner å gå til psykologen min igjen. Han jeg fikk utdelt av forsikringsselskapet når jeg ble syk. Min reddende engel. Som også har hatt kreft. Som forstår. På en måte som ingen andre forstår. Jeg elsker at jeg har han når jeg trenger ham. Selv om han nå koster en tur/retur billett til London for hver gang jeg står utenfor døra hans i 3.etasje og kjenner på håpløshet og redsel.

Det hjelper å snakke. Jeg snakker om min fortvilelse. Min redsel for å ikke fungere i hverdagen mer. Redselen min for å ikke kunne ta meg av datteren min. Jeg vil så inderlig være her for henne. Når jeg først er her, så vil jeg være her 100%, ikke bare delvis. Greit, jeg har fått kreft og greit den er uhelbredelig. Det skal jeg takle. Bare ikke ta fra meg de dagene jeg faktisk har her med familien min. Det er da jeg blir forbanna, frustrert, lei meg og oppgitt. Jeg skal ha disse dagene. De er mine. Slutt å tull med det viktigste jeg har igjen! Vil jeg si til kreften min…som selvfølgelig ikke hører etter.

Jeg får plutselig beskjed fra legene mine om at jeg kan få en runde til med stråling mot selve lymfeknuten! Det hadde vi ikke forventet. Gode nyheter! Litt stråling kan komme godt med! Jeg er glad og vi kjører på med 10 strålinger over 2 uker inne på SUS. Det går fint i starten. Så begynner det å tære på kreftene. Aldri i mitt liv har jeg kjent på en tilstand så kraftløs som nå. Jeg trodde jeg visste hva sliten betydde etter første behandlingsrunde, men det var ikke i nærheten av hva jeg kjente nå. Fullstendig tappet for energi. En sekk med poteter. Umulig å gjennomføre noe som helst uten å føle at verden sitter oppå en. Ben som så vidt klarer å bære en bortover gangen. Armer som ikke klarer å løfte opp en liten kropp som nå har nok bikket 10kg, lille. Hode som ikke klarer å lese nyheter og bry seg om omverdenen lenger. En kropp og et hode som bare trenger hvile, men som slites i stykker av dårlig samvittighet bare ved tanken. Det er en dårlig kombo å ikke klare å slappe av, når den eneste redningen er akkurat det. Takk og pris for psykologen. Det gikk en lang periode her hvor jeg bare satt og gråt i frustrasjon over hvordan livet mitt hadde blitt. Jeg gråt helt spontant, uforberedt, ofte og hardt. Alt ballet på seg; null energi, smertepumpe, bilforbud, kortison, osv. Alt føltes som et helvete. Jeg ville ikke dø, men jeg kjente også på at jeg ikke ville leve slik. Det er like vondt. Og sårt å si. Man har det så vondt at man vet ikke hvor man skal snu seg for å komme seg vekk. For det går ikke an. Man må slite seg igjennom det. Fikse det selv. Tråkke opp sporene selv. Når man bare vil gi opp. Stakkar mann. Stakkar datter. Det må ha vært vondt å se på meg i disse periodene. Jeg vet det. Jeg grøsser når jeg tenker tilbake på de verste dagene etter strålingen. Kroppen min og psyken min i en haug. Denne perioden varte en god del uker. Så sakte men sikkert………snur det.

Jeg samarbeider med smerteteam inne på SUS om å trappe ned på morfindosene i smertepumpa, med mål om å kanskje kunne komme av den tilslutt. Det gir meg håp. Et gryende deilig håp. Om stramme bukser, frie dusjer, late morgener, turer bort over lengre perioder. Vi trapper ned hver uke. 110mg, 70 mg, 40 mg,…så er det over på tabletter istedet. Jeg kobles fra en siste gang. Jeg føler jeg kobles på livet igjen. Jeg er fri. I tillegg får jeg en ukes karantene før jeg kan begynne å kjøre bil igjen! Lykke! Kortisonen skal jeg også trappe ned på etterhvert, men må vente litt. Jaja, litt måneansikt skal jeg takle hvis jeg nå får friheten min tilbake! Slik føles det. Jeg har vunnet over kreften litt. Jeg tar tilbake hverdagen. Det er denne perioden jeg er inne i nå. En nytelse. Jeg nyter øyeblikkene. Jeg nyter hverdagen min. Den er slik den en gang var på en måte. Jeg vil avslutte dette innlegget med å beskrive litt det jeg håper å få skrevet litt om på denne bloggen, nemlig hverdagens unike øyeblikk.

Etter at jeg føler meg mer normal igjen uten smertepumpe, kjøreforbud, dårlig syn, konsentrasjon og stadig mer energi, så leverte jeg datteren min for første gang alene i barnehagen i går. Ingen vil forstå hvor stort det var for meg der og da. Jeg fikk til noe jeg ikke så for meg at jeg noengang skulle klare. Jeg trodde aldri jeg ville få nok energi til å engang tenke tanken en gang i den perioden som har vært. Jeg våknet rett før 7 av ei våken blid frøken. Vi gikk ned i stua og skiftet, spiste frokost, drakk kaffe i lange drag og koste oss sammen med lek og påkledning før det bar avsted ut i bilen. Turen bort er ikke lang. Jeg bærte henne ut og inn av bilen selv. Inn i barnehagen. Hun ble til og med lei seg når jeg skulle dra igjen, noe som også gjorde litt godt. Det var ingen som hjalp meg. Vi klarte oss fint selv. Jeg hadde krefter. Jeg hadde energi. Jeg svevde på en rosa sky når jeg lukket døra bak meg og vinket hade i vinduet til ei som savnet meg litt allerede men fort ville glemme. Jeg kjørte hjem, der mer av den gode kaffien ventet. Og jeg bare satt i sofaen og nøt. Nøt øyeblikket, nøt energien jeg hadde fått tilbake. Hverdagen som var begynt å våkne. Hva skulle denne dagen by på videre? Deilig. Herregud så deilig. Så rart det går an å ha det så vondt, og så godt ikke lenge etterpå. Det er vanskelig å forstå seg på. Jeg tviholder på denne tilstanden jeg er i nå. Vil aldri tilbake. Det er her jeg vil være.

16 thoughts on “Del 2 av min behandling

  1. Så godt å høre at du har det så mye bedre nå💖 Du er så flink og så tøff😍
    Du er helten min Susanne 💕

    Like

  2. Kjære Susanne, så godt at du kom deg igjennom alle de svarte dagene og endelig kan kjenne gleden over de gode stundene i mer normale dager. Takk for at du deler tankene dine, det er en tillitserklæring til oss at vi får ta del i livet ditt! Tenker masse på deg og dine, klem fra meg❤️

    Like

  3. Heier på de enkle og gode øyeblikkene. ❤️ Håper det blir mange av dem!

    Du har så flotte refleksjoner, Susanne. (Norsklæreren i meg er imponert over formidlingsevnen!)

    Like

  4. ♥️ Kjøre Susanne. Det e tøft å les hva du og dine kjære går gjennom nu 😞. Du e heldig som har en så god og omsorgsfull mann som du har i Rasmus. Godt å ha familien og gode venna i livet sitt 🥰💞. Æ ønska dåkker masse fine stunda sammen. Mange trøsteklæmma fra mæ te dåkker alle sammen ♥️

    Like

  5. Igjen Susanne, igjen imponerer du💕 du er rå, for en kraft og for en formidlingsevne, jeg blir helt satt ut❤❤❤ fortsett og nyt øyeblikkene, slik du er så god til🤩 å husk at vi ALLTID er her for dere alle tre💕💕

    Gode gode klem fra oss alle😘

    Like

  6. Igjen Susanne, igjen imponerer du❤ du er rå, for en kraft og for en formidlingsevne, jeg bli helt satt ut💕💕💕 fortsett å nyt tiden og øyeblikkene, slik du er så god til❤❤ å husk at vi ALLTID er her for dere alle tre😘😘😘

    Gode gode klem fra oss alle🤩

    Like

Leave a Reply to Trine Lise Cancel reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: