Å komme seg litt bort og reflektere

Tidligere nevnte jeg hvor deilig jeg synes det er å bare hive seg i bilen og komme seg litt bort. Dette gjorde vi i går. Det har jeg gledet meg til veldig lenge, og lenge virket det som at det ikke ville være mulig i det hele tatt pga smertepumpen. Men nå er vi her. I perioden der jeg kan dra. Så nå sitter jeg faktisk  i Søgne og skriver et innlegg som jeg er litt usikker på hva jeg vil med. Jeg har en sånn ro i armene mine når jeg skriver nå. De bare henger over tastaturet. Den lille store jenta vår har akkurat lagt seg til luren sin og vi har noen timer for oss selv. Deilig det også. Kanskje jeg skal ta en til kopp kaffe. For det var det jeg nevnte tidligere med den deilige hverdagen? I dag når vi stod opp, kom vi ned i stua til venninna mi og hennes 7 måneder gamle datter som allerede hadde vært våkne en time. Klokka var 07.00 og det var fremdeles deilig mørkt ute. Sammen lagde vi frokost og ga grøt til de minste. Og jeg laget kaffe. Denne perfekte, deilige, smakfulle drikken som kvikker opp og skaper fred i sjelen. Herregud så deilig å slurpe i seg små slurker mens jeg hiver i skje på skje med grøt til den jeg elsker mest i hele verden. For en stemning vi hadde rundt bordet bare. Litt småprat, babling fra baby, bestemte nei fra mitt eget avkom i tide og utide og god mat. Slike lange late morgener er vi heldige som har litt av nå. Jeg som før stod opp og brukte maksimalt 10 minutter på badet før det bar ut i bilen og på jobb, kan nå sitte og nyte kaffekoppen hjemme mens jeg ser på datteren min som springer rundt og leker og koser seg. Da føler jeg meg heldig. Og det er så fint å føle seg litt heldig oppi alt dette her som skjer og har skjedd. Jeg kan fremdeles ha øyeblikk der jeg nyter. Nyter øyeblikk og stunder i hverdagen. Det betyr at de som oftest gjentar seg hver dag. Og det er jeg takknemlig for. Mange sier at det er de små tingene som teller. Det er jeg egentlig enig i. Det er bare så forbaska vanskelig når det er så store ting som trekker en ned utenom. Akkurat nå er det ikke så mange store ting som kommer i veien for hverdagen min. Og det håper jeg fortsetter slik en stund. Jeg trenger en god pause nå. For jeg vet det bare er en pause. Før ting begynner å balle på seg igjen med behandling og smerter og det som følger med. Men nå må jeg leve her og nå. Nyte. Nyte kaffekoppene, frokost, barnelatter, play-doh og teselskap, barnehagebringing, handleturer, besøk hos familien, god mat og venner som bidrar til de gode samtalene. Mitt liv slik jeg elsker det. 

Vi satt i går kveld, jeg, venninnen min og samboeren min og snakket om døden. Det liker jeg. At vi kan snakke om slike ting på en naturlig og nysgjerrig måte. Jeg kjenner selv at jeg har behov for det. For å ufarliggjøre temaet på en måte, og for å få satt ord på mine egne frykter og ønsker. Det er jo et spennende tema. Og jeg elsker mannen min for måten han tenker på. Jeg elsker ham fordi alt han sier gir meg ro. Han er så fornuftig og rasjonell, samtidig følsom og åpen. Han vet alltid hva han skal si for at jeg roer meg ned rundt ulike tema. Uten ham så vet jeg ikke hvordan jeg hadde taklet hele denne reisen til nå. Han er min psykolog i tillegg til psykologen min. Håper det er greit han har den rollen innimellom…for den gir meg så mye. Jeg er ikke i stand til å ta vare på meg selv egentlig. Hjernen min har for mange tanker i hodet samtidig. Jeg trenger andre til å nøste opp og sende meg videre mentalt. Jeg bare stresser. Det kjenner sikkert mange seg igjen i! Godt vi har hverandre. Mennesker trenger mennesker. Jeg er så heldig at jeg har de beste menneskene i livet mitt. Da må jeg være ganske bra, hvis så mange flotte folk vil tilbringe tid sammen med meg. Det har jeg fra en kompis som jeg ofte har de gode samtalene med. I tillegg sitter jeg og leser over kommentarene jeg har fått etter at jeg begynte å blogge. Det er overveldende. Det er det sterkeste og mest presise ordet jeg kommer på. Det er så mye medfølelse at det blir nesten litt mye. Jeg kjenner at jeg kastes inn i en tilstand der det går ekstra opp for meg selv hvor syk jeg er. Og det skremmer meg plutselig litt mer. Men det går over. Det er bare, som sagt, overveldende med positiv respons fra dere som leser og hvor mye dere føler. Føler for meg, føler for livet og deres egen hverdag. Det er så fint å få så mange fine ord fra fine folk. Tusen takk for det. Det gir meg noe, at det gir dere noe, det jeg skriver. Kan jeg skrive det?

Jeg ser at mange synes jeg er sterk. Det har jeg aldri følt. Jeg har alltid følt at jeg heller bikker mot svak. Hva nå enn det vil si. Jeg er jo ikke en svak person heller. Men jeg har følt  at jeg gjennom hele denne prosessen har bare fulgt strømmen. Der den har tatt meg. Kreften bestemmer, og jeg følger bare med. Derfor føler jeg meg ikke sterk. Jeg har ikke noe å stå imot med. Men samtidig så har jeg jo det. Jeg jobber non-stop med psyken min. Det er hardt arbeid. Da føler jeg meg sterk og svak om hverandre ut ifra om jeg er i en dårlig eller god periode. Men igjen så trenger jeg mennesker som er med og fikser meg. Jeg trenger psykolog, samboer, venn for enhver anledning, familie, og ikke minst så trenger jeg ei lita ei med konstant snørr i nesa og små utslett rundt munnen som kommer og går, men som ingen vet helt hva det er som forårsaker, med et skjevt smil og snille øyne, som er totalt avhengig av meg. Da kommer jeg meg videre. Da føler jeg meg sterk. 

Så nå sitter jeg som sagt i Søgne og reflekterer over hverdagen min og situasjonen min akkurat nå. Det føles godt å skrive. Jeg kjenner jeg gleder meg til innlegg fordi jeg slapper sånn av og får tømt meg for tanker. Det er noe annet å få dem ned på papir. Jeg har bare vært for lat, eller tenkt at det ikke vil komme noe særlig ut av det. Men det gjør det. Det føles ganske godt. Og tusen takk for at du leser<3 

6 thoughts on “Å komme seg litt bort og reflektere

  1. I mine øyne er ikke det å være sterk å skulle fikse alt og være uavhengig. Å være sterk er for meg det å vise sårbarhet. Det å tørre å slippe folk inn og ta i mot hjelp. Der er du for meg et forbilde. Jeg lærer mye av å lese refleksjonene dine, og jeg vil ta dem med meg i min egen hverdag. ❤️

    Like

    1. Jeg er enig i det du sier. Når jeg kjenner etter så skulle det en del til for å sette meg ned å skrive. Det er jo å blottlegger privatlivet veldig. Min sykdom har ikke vært noe alle visste om og nå får alle lese mine innerste tanker og erfaringer rundt den. Så ja, nå følte jeg meg tøff😛

      Like

  2. For meg er å være sterk å tørre å gi av seg selv til andre på den måten du alltid har gjort, men også å tørre å ta imot fra andre (synes det er forbanna skummelt selv) ☺️ (Og også å være forbanna på Rhonna en gang i tiden 😆)

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: