Til deg…

Dette innlegget er til deg. Du som kom inn i livet mitt for cirka 10 år siden. Vi har aldri brydd oss om datoer og slikt. Det er ikke viktig når vi kom sammen, men at vi gjorde nettopp det. Da jeg traff deg var du en annen enn den du er i dag. Du er fortsatt den samme jeg forelsket meg i, men mye ved deg har forandret seg siden da. Og da mener jeg det positivt i aller sterkeste grad. Jeg tenker over deg som person og forholdet vårt relativt ofte. Det er kanskje rart. Jeg tar meg selv i å fundere over hvor bra du er og hvor mye du gjør som kun er fordi du vil mitt og din datter det beste. Det er overveldende. Jeg er så takknemlig for deg. For den personen du er blitt. Da vi kom sammen var vi unge og selvopptatte. Nå er vi en familie. Jeg elsker at vi har blitt vårt eget største mareritt fra 2009. Jeg er så lykkelig. Lykkelig forelsket i deg, i datteren vår, i alt vi gjør sammen. Det er så kjekt å kjenne på at jeg vil gjøre alt sammen med deg, helst. Jeg kan fint dra og handle inn til uka alene, eller på besøk til familien, men jeg vil alltid helst gjøre det med deg. Alt blir ekstra kjekt når du er med. Det er fordi jeg liker å være med deg enda. Det er ganske godt å kjenne på. 10 år er jo en stund det også.

Det er nå over 1 år siden jeg ble kreftsyk. Livet ble aldri det samme igjen. Det kjenner jeg på, og det gjør nok du også. Men du sier ikke så mye. Du er flink til å sette ord på mine tanker og følelser, men du snakker sjeldent i lange drag om dine egne. Sånn har du alltid vært. Du prioriterer meg og mitt. Du prioriterer datteren din og bekymrer deg konstant for at hun ikke har det bra nok i enhver situasjon. Du er totalt pappa. Om jeg kan si det slik. Det må være vanskelig å skulle ta vare på en syk kone og ei lita ei som ikke kan formidle med egne ord enda. Du springer frem og tilbake mellom oss og vil bare godt. Jeg er redd du skal bli utslitt, men samtidig så ser jeg at du er en superhelt i å slappe av der du kan mellom slagene. Du kaster aldri bort tid. Tid er så dyrebart for deg, og jeg vet at hvis jeg har noen dårlige sider så har det med at jeg klusser med tiden du har tilgjengelig og roter med den på ulike vis. Nå kom jeg plutselig på hva vi skrev i gifteringene våre: “Moments, not minutes”, og “Love’s no Time’s fool”.

Jeg vil med dette innlegget hylle deg. Fremheve den personen du har blitt. Du er verdens beste venn, du er en fantastisk kjæreste og mann, og viktigst av alt for meg så er du en unik, hengiven, riktig og god pappa for datteren vår. Hun er verdens heldigste. Jeg vet at uansett hva som skjer med meg og når, så er hun i de tryggeste hender. Dine hender. Som støtter henne uansett hva det måtte være og når. Du er så dedikert og tilstede. Hun er nok litt bortskjemt i tiden hun får av deg med tanke på total oppmerksomhet i lek og interaksjon. Hun spiser deg opp og du lar deg villig slite deg ut. Jeg derimot, kan styre med husarbeid og la henne måtte finne på noe lurt selv fordi jeg ikke liker å leke rundt på gulvet. Jeg er mer egoistisk der. Du er rett på hennes ønsker. Det du ser gjør henne mest glad, får henne til å smile, le og kose seg mest mulig. Du blir sliten av sånt. Det ser jeg. Jeg passer på deg jeg også. Hun har deg rundt lillefingeren. Jeg ser hvor høyt du elsker henne, og jeg elsker at du sier det direkte til henne også. “Jeg elsker deg”. Jeg elsker at du kan være åpen slik og uttrykke deg. Det er viktig.

Det er mye jeg stresser rundt når det gjelder fokusområder for barneoppdragelse og alt det jeg må innse at jeg ikke kommer til å få ta del i. Det er du alene som må oppdra henne når jeg er borte. Det høres brutalt ut, og det er det. Vi to har siden vi bestemte oss for å få barn vært litt i overkant opptatt av å gjøre dette riktig slik at ungen blir best mulig rustet til en verden vi begge ser på som dritskummel. Vi vil at datteren vår skal kunne komme til oss med hva som helst, kunne bli selvstendig, få et godt selvbilde, få gode venner, og alt det der som alle foreldre vil….+ 1000 ting mer. Dette må du sannsynligvis klare alene. Jeg vil så inderlig lære henne alt jeg kan utifra mine egne erfaringer og jobben min som lærer og alt, alt alt men uansett hvor ivrig jeg er så kan jeg ikke bestemme hvor lenge jeg får være med å forme henne. Du må ta over en gang fulltid. Og jeg er ikke bekymret. Selv om jeg virker sånn til tider. Jeg bobler bare av så mye jeg vil gi henne på ulike stadier i livet. Jeg blir så frustrert over å ikke kunne bestemme selv når jeg klokker ut. Men, igjen…det er derfor jeg skriver nå. Fordi du skal vite at den tilliten har jeg til deg. Jeg vet hun kommer til å bli helt fantastisk takket være den du er og den du oppdrar henne til å være. Dine verdier og handlinger vil skape en trygghet for henne som vil gi henne det hun trenger til å forme seg selv slik hun vil. Dere to vil klare dere utmerket. Du med dine særheter, og hun med sine. Jeg vil du skal vite igjen og igjen at du gjør allerede en fantastisk jobb. Og jeg vet det vil fortsette. Det er så godt. Jeg har valgt så riktig. Så gratulerer med farsdagen som vi begge hater p.g.a den er noe kommersielt bullshit for å tjene penger og trille forbrukerne rundt lillefingeren flere ganger i året med dårlig samvittighet hvis du ikke gir eller får noe som koster penger på slike dager. I tillegg til noen fine ord. Sånn.

2 thoughts on “Til deg…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: