Hverdag igjen

Dagen i går var så fin. Den var skikkelig hverdag, og jeg gikk rundt med et konstant smil og en ro som forteller meg at ja, nå er jeg skikkelig lykkelig. Vet egentlig ikke hva som ligger i ordet lykkelig. Det er et ganske ekstremt ord. Jeg vil heller kanskje bruke tilfreds? Jeg er skikkelig tilfreds med tilværelsen min. Jeg har funnet en balanse som fungerer for meg akkurat nå. Det har krevd litt selvgranskning og disiplin. Jeg har måttet lære meg å slappe av. Det høres kanskje rart ut, men det er noe jeg har slitt med alltid. Slappe av uten dårlig samvittighet. Jeg er dronning av dårlig samvittighet. Eller var. Håper jeg. Denne perioden jeg er inne i nå er ihvertfall et bevis på at noe jeg gjør har fungert. Jeg slapper totalt av. Skuldrene er senket, pusten er rolig, musklene avslappet og hodet er klarere. Jeg gir meg selv lov til å ta det med ro. I det øyeblikket jeg faktisk begynte å gi meg selv lov til å slappe av så kom energien snikende igjen. Merkelig det der…jeg kjente at hodet våknet. Nå kan jeg delta i samtaler om tema som engasjerer meg utenfor sykebobla. Det var jeg så redd for at jeg hadde mistet. Det som gjorde at jeg følte at jeg aldri kunne vende tilbake til jobb. Det var det første tegnet som gjorde at jeg følte meg utenfor fellesskapet når jeg ble syk. Jeg sluttet å bry meg, eller orket ikke å bry meg om andre ting enn sykdommen. Alt annet ble uviktig. Det er forståelig det også, men det er så godt å kjenne på at livet åpner seg litt igjen. Får litt med vidde. Jeg kan delta, henge meg på og bidra med tanker og refleksjoner. Jeg har dem enda! Det er godt å kjenne på.

Så nå sitter jeg her med min deilige kaffekopp. Jeg har spist en digg frokost bestående av cottage cheese, vaniljeyogurt og blåbær. Det er så godt! Jeg nyter hver skje og ser på den lille utsikten jeg har fra stua. Jeg smiler. Føler meg litt teit over hvor deilig slike småting føles. Kjøleskapet vårt er akkurat perfekt kaldt nå til at denne frokosten er ekstra god! Og jeg elsker at vi har fått satt en fast dag i uka (helst mandag) der vi handler inn til hele uka. Det er noe jeg har tenkt på å få til lenge, og nå ser det ut som vi har fått en rutine på det. Handler ofte akkurat de samme tingene også. Helt greit! Superkoselig. Noe vi gjør sammen. Eller jeg handler i mitt bedagelige tempo, mens mannen min springer rundt som et pisket esel og prøver å blidgjøre ei lita ei som ikke har tålmodighet til å sitte i noe handlevogn, eller få nei til banan, rosiner, mais, smoothie og andre godsaker på utstilling. Jeg koser meg ihvertfall. Mannen sier jo at han er glad når jeg er glad. Stoler på det. Det eneste er at jeg fremdeles unner meg for mye usunt i hverdagen. Det må jeg jobbe med. Etterhvert.

Det sies at et sunt kosthold og trening er bra når man har kreft. Jeg er skikkelig dårlig på det. Her kommer den dårlige samvittigheten inn igjen. Jeg hater å trene. Og jeg trøstespiser. Stakkar meg som har kreft. Jeg fortjener noe godt. Problemet er bare at godt er definert forskjellig fra person til person her. Jeg tror ikke jeg gjør kroppen min noe godt nei…men det er vanskelig å ta tak. Jeg er ikke der enda kjenner jeg. Samtidig som jeg ofte tenker “Påfører jeg meg selv mer kreft nå? Korter jeg ned min egen levetid ved å ikke trene og spise sunt? Vokser kreften fortere? Kunne svulsten vært mindre hvis jeg hadde mer muskelmasse?”. Alle disse spørsmålene som jeg heller ikke vil få svar på. Legen sier at ingenting er bevist med tanke på hva man stapper i seg. Andre mener sukker tiltrekker kreftceller, hva nå enn det vil si. Trening er tydeligvis irriterende bra uansett. Jeg må innse det. Faen. Jeg skal begynne. Vurderer Ung Kreft sin treningsmandag inne på SUS etterhvert. Bli litt kjent med andre unge i samme situasjon. Det er nok lurt. Jeg har ikke kontakt med noen andre som har kreft. Jeg har levd med sykdommen alene så langt. Vet ikke helt hvorfor.

Etter helgen i Søgne trengte jeg to dager der jeg sov litt (mye) lenger. Jeg følte at Søgne var avslapping med god mat og ikke for mye gjøremål, men kroppen sier ifra og jeg var litt mørbanket mandag morgen med begynnende hodepine og sliten kropp. Litt sånn fyllesyk. Hovnet litt med opp i det ene benet også. Så det var godt å slappe litt ekstra av disse to morgenene. Resten av dagene gikk til lesing og små ærend frem til lillejenta skulle hentes i barnehagen. Det er den beste forandringen jeg kjenner på. Før når jeg hadde null energi og generelt alt var tungt og mørkt, så hadde jeg ekstremt dårlig samvittighet for at jeg gruet meg til datteren min kom hjem fra barnehagen. Jeg kjente på at jeg ikke hadde energi til å ta henne imot. Jeg orket ikke tanken på å underholde henne frem til leggetid. Hvordan skulle jeg klare å leke rundt på gulvet i flere timer? Det gjorde vondt. Jeg hadde jo allerede slappet mye av tidligere på dagen og prøvd å samle energi? Følte meg igjen som en rævva mor. Nå derimot kan jeg oppriktig si at jeg GLEDER meg til hun er ferdig i barnehagen. Jeg gleder meg til blidfisen ser at det er JEG som kommer og henter! Det er jeg som fikser middag og deltar i lek. Det er jeg som drar henne med ut på besøk og finner på ting på ettermiddagene. Og jeg koser meg sånn med henne. Ingenting er som glade unger. Jeg merker at hun er mer glad nå. Kanskje det har noe å gjøre med min tilstand også.

I dag skal jeg på kafè med en kamerat, og så får jeg besøk i kveld av to kolleger/venner fra jobb. Alle på jobb er egentlig venner. Jeg har kanskje en vid definisjon av venn, men de på jobben min altså. Herlige folk. I tillegg har jeg en litt uggen telefon jeg egentlig ikke vil ta. Jeg har gått ned litt på kortisontablettene de gir meg. Dette i tillegg til at de fjernet smertepumpa og dermed gikk ned enda mer i mengde morfin, har ført til at jeg kjenner litt smerter nå mellom timene jeg skal ta nye piller. Jeg tar dem til faste tider, noe som gjør at jeg kjenner på et ubehag en stund før jeg får lov å fylle på med tabletter. Det er ikke noe godt, men det er overkommelig. Jeg biter tenna sammen og tenker det er verdt det. Det er ikke så vondt at jeg er villig å gå tilbake til noe smertepumpe! Derfor sitter det litt langt inne å ringe inn til palliativt team og si fra om det som skjer. Hva vil de si? Får jeg bestemme selv at dette kan jeg fint leve med, eller vil de overkjøre meg? Jeg tror ikke det. En del av meg vil ikke plage dem heller. Vi har jo egentlig sagt takk og farvel. Og det føltes godt. Teit å ringe inn og syte nå. Men en del av meg er også litt redd. Er smertene verre nå enn det de var forrige uke? Er det svulsten som vokser igjen? Det blir vanskeligere å kjenne etter. Man lurer seg selv ofte. Nei, jeg får vel bite i det sure eplet og gi beskjed. Hater telefonsamtaler. Liker ikke å ringe, og liker ikke når folk ringer til meg. De fleste rundt meg er klar over at til meg, så sender man en melding. Etter at jeg ble syk føler jeg at jeg bor i telefonen. Den ringer konstant enten det er fra kreftkoordinator, lege, palliativt, hjemmehjelp eller NAV. Æsj. Viktig å klage over uviktige ting av og til. Det er mye bedre i denne perioden da. Nå får jeg fred. Så mye fred at jeg føler meg litt frisk. Det er jo fint!

6 thoughts on “Hverdag igjen

  1. Søte gode du. Har ikke ord men er glad for at du har en god periode nå, måtte den vare lenge lenge. Klem fra Helén

    Like

  2. Tusen takk for at du deler 💞. Du ska vit at selv om æ aldri har truffet dæ, så e du ofte i mine tanka. Masse gode klæmma 💞💞

    Like

  3. Susanne,vi leser og leser og beundrer deg!! Hvis tanker kan gå fra oss til deg,så vet du at vi tenker på deg !

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: