Rart hvordan man bare kan skru av

Min beste venn sa i dag noe som jeg bemerket meg litt ekstra. Vi snakket om noe som omhandlet meg selv i fortid. Altså når jeg er død. Og hun sa at det er rart hvordan vi bare kan skru av. At vi plutselig snakker om når jeg er borte, enten i en bisetning eller for å snakke litt praktisk eller bare dumper borti at det er realiteten. Så snakker vi om det nesten naturlig, som om vi bare skrur av. Jeg tror det er bra at vi klarer å skru av slik. Det gjør det mindre smertefullt å snakke om det vi alle er mest redde for og som vanligvis vil bringe frem for mye og vonde følelser. Eller triste følelser. Da er det viktig å kunne skru av et øyeblikk. Få det sagt uten noe spesielt ubehag og gå videre i samtalen.

Dagen i dag vil jeg skrive litt om. Ikke fordi det har skjedd noe spesielt, men fordi den var spesielt fin, slik som de fleste dagene jeg har hatt i det siste. Og de vil jeg dele med dere. Det kommer nok av kjipe dager fremover kjenner jeg denne sykdommen rett, så da er det viktig å gi rom til de gode også. Jeg har sagt jeg skal dele begge deler. Jeg har funnet ut at jeg liker veldig godt å skrive, pluss den gode tilbakemeldingen jeg får gjør at jeg føler jeg ikke tvinger for mye på dere heller. Det er viktig for meg. Jeg er en av de som ikke vil være i veien. Samtidig som jeg er en av de som vil ta plass. Jeg er en kompleks person.

I dag forsov vi oss. Lillejenta som ikke ville sovne før halv ti i går, ville jammen sove litt ekstra lenge i dag må man skjønne! Da ble klokken fort 08.30 før mamma gadd å tvinge monsterfoten av pølseputa og rulle ned på gulvet etter klær som noenlunde passer en kropp som har lagt på seg alle 20 kiloene hun mistet på kurer for drøyt 4 måneder siden. Det er helt greit det. Måtte bare innse realiteten av bolleforbruket at some point og veie meg i forberedelse av narkosen jeg skal ha på søndag. Bare velstand her i huset<3 Og litt vann. Forhåpentligvis:p

Jeg leverte en storfornøyd og uthvilt pike i barnehagen før jeg vendte tilbake i retning jobben min. Et etterlengtet besøk. Det var lenge siden jeg hadde vært innenfor dørene der nå. Jeg kjente med en gang jeg svingte inn mot parkeringsplassen at dette kunne bli tungt. Tyngre enn jeg forventet. Gråten satt seg plutselig i halsen når jeg så skolebygget. Jeg fikk en sterk og ubehagelig følelse som fortalte meg at jeg ikke jobbet der lenger. Det var en følelse av å ha kuttet alle bånd til arbeidslivet. Det var ikke noe å komme tilbake til. Jeg skal dø av denne sykdommen, og den dominerer nå så mye av livet mitt at det er ikke rom for å vende tilbake til noe jobb før den tid uansett. Det er over. Finito. Du skal bare på besøk. Og det vil også ta slutt. Det er ikke vits. Du er for alltid utenfor nå. Alle disse følelsene svømte plutselig igjennom meg. Ikke tanker direkte. Bare følelsene til dem. Det gikk raskt. Som en strøm kanskje. Som overveldet meg i noen sekunder. Fikk meg til å reagere kraftig i det øyeblikket før de forsvant igjen. Men jeg satt tilbake helt tom innvendig etterpå. Det ble ekstra vanskelig å gå innover mot skolen. Tårene sto klare til å angripe når som helst kjente jeg. Var dette så lurt? Jeg er veldig for grining. Jeg er veldig for åpenhet rundt følelser. Men hvis tilstanden er slik at hvis en elev smiler til meg i det jeg kommer inn, og jeg umiddelbart starter å hylgrine fordi jeg ikke kjenner denne eleven, men kunne potensielt ha gjort det hvis jeg faktisk jobbet der, så skjønner jo selv jeg at det er lurt å holde seg hjemme litt til og jobbe med tingenes tilstand litt grundigere.

Men jeg tuslet altså oppover og inn i gangen på skolen. Den første jeg så var favoritten min hos vaskepersonalet. Hun som alltid har gode klemmer, gode ord og smil til alle. I dag var hun fylt med enda flere følelser. Jeg så det boblet i henne når hun fikk øye på meg. Det boblet i meg også. Jeg slet med å kontrollere følelsene mine. Hun klemte meg så hardt og lenge at tårene skrek og tviholdt seg til de usedvanlige lange øyevippene jeg nå ironisk nok har fått. Jeg blir så følsom av denne dama. I det øyeblikket. Hun ber for meg ofte sa hun,og så meg inn i øynene med et blikk som brant seg fast i meg. Jeg så hvor inderlig hun mente det. Jeg er glad i henne. Men jeg måtte også skynde meg videre. Jeg hadde ikke klart å holde tilbake gråten hvis ikke. Så vi vinket hade litt for raskt kanskje. Jeg fortsatte innover og snek meg raskt inn på personalrommet.

Jeg ble stående og småprate litt med min tidligere partner in crime som heldigvis stod alene og beundret personaltavla. Jeg holdt nesten på å grine ham oppi ansiktet, men utrolig nok så roet det seg plutselig og jeg kunne ha en samtale uten å høres ut som om jeg hadde en kokt potet i halsen. Det var godt å se folk igjen. Litt videre inn traff jeg flere og det nærmet seg lunsj. Jeg avtalte også å treffe klassen jeg var kontaktlærer for, for å pynte litt til jul og si hei. Det gruet jeg meg også litt til kjente jeg. Hva ville de si når de så meg? Nei, 15 min fikk holde. Inn og ut. Slik at det ikke ble awkward for hverken dem eller meg. Gjøre oss en tjeneste alle sammen. Så gikk vi opp mot klasserommet. I det vi nærmer oss døra hører jeg plutselig “Susanne!”. 3 elever har fått øye på meg, og til min store lettelse så gjenkjenner de mitt forandrede legeme og anerkjenner min tilstedeværelse med både ekstatiske hopp, brede smil og ikke minst det klassen her er kjent for; de varmeste klemmene. Flere oppdager hva som skjer og jeg ender opp med en egen klemmekø. Det beste i livet er klemmekøer fra slike individer. Som bare er glad for å se deg og som vil vise det med å fysisk presse deg inntil seg for å være god. Det er slik datteren min også gjør. Inntil låret. Hun når ikke lenger opp. Det er like fint.

Jeg endte opp med å være der hele timen, sittende og lage julelenker med ivrige elever. Vi småpratet, klippet og limet. De var flinke til å fortelle meg at jeg er savnet. At jeg er en god lærer. At jeg har gode timer. De vet hva jeg trengte å høre akkurat i dag virket det som. Jeg elsker dem. Jeg visste ikke hva godt jeg kunne si om dem tilbake for å veie opp, men jeg prøvde å formulere noen ord på slutten av timen. Håper de forstår hvor bra de er. Hvor mye det betyr for meg at de heier på meg, og at de vet hvor mye godt de gjør bare ved å være slik de er.

Etter en deilig time i et klasserom igjen så gikk jeg ned og snakket med lederen min om veien videre. Vi ble enige om en plan jeg er særs fornøyd med. Det vil være behov for min videre sykemelding men jeg skal slippe å bare sitte og føle meg som en gammel potteplante på personalrommet når jeg først kommer på besøk. Jeg skal få bidra der jeg kan og det jeg klarer. Det blir litt sunnere for meg tror jeg. Nå gleder jeg meg over å komme innom jobb igjen. Denne dagen gjorde mye godt. Jeg er prisgitt en leder som er et så gjennomtrengt godt menneske at jeg kunne hatt henne på peishylla. En av de som besitter så mange gode kvaliteter at de automatisk blir et forbilde og gjør at man bare vil øke innsatsen innen alt man gjør.

Min mann møtte meg på veien ut og vi bestemte oss for å ta inn på et bakeri mens huset vårt ble vasket<3 Det er alltid koselig å få ham med ut på mine endeløse kaffe-behov. Jeg synes vi får flere gode og intime samtaler ut av det. Etterpå hadde jeg nok en kafè-date med som tidligere nevnt min beste venn. Jeg liker å poengtere det fordi hun er så bra. Hun er slik jeg håper Nova blir når hun vokser opp. Jeg har mast på hennes mor om oppskriften men hun vet ikke selv hva hun har gjort helt riktig, så vi er litt oppgitte. Får bare tvinge ungen vår mest mulig på henne oppover og håpe at det “rubs off”.

Enda en dag over. Enda en dag som har vært så fin. Stadig mer påfyll i “Dette går bra. Det går over.” -sekken som jeg trenger til de regntunge dagene som kan og vil komme.

3 thoughts on “Rart hvordan man bare kan skru av

  1. Å Susanne! Jeg så ikke at du var innom i dag! Dumt for meg! Så fint du skriver om skolen vår. Jeg ser den for meg, med deg der. At elevene forteller deg at du er savnet, og at du har gode timer, forstår jeg veldig godt. Heldige meg som har fått gløtte inn i det gode klasserommet som du lager sammen med dem da jeg fikk være ressurs en liten stund. 🙂 Så godt å høre at dagen ga påfyll! Klem fra Inger.

    Like

  2. Kjære Susanne😘.
    Så herlig at du fikk en drømmedag på jobb👍 Du fortjener all den godheten du fikk fra elevene dine, du som er den mest omtenksomme læreren jeg har truffet ever!! Det opplevde selvfølgelig elevene dine også. Men jeg skjønner også at du ble emosjonell på vei til jobb, her er det både mange gode følelser fra gode dager på en fantastisk fin skole, og samtidig mange såre og hudløse følelser knyttet til sykdommen og det å ikke kunne fortsette med arbeidet du likte så godt, og alt det positive som var knyttet til dette🤔. Jeg er så glad for å høre at du har en god og sterk bestevenninne som du kan dele tanker og følelser, også tanker om fremtiden. Hils henne fra meg, det er så godt at dere har hverandre. God klem fra Lise❤️

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: