Det blir litt mye oppi hodet nå…

De siste dagene har jeg gått med en slags helgefølelse. Det er nok p.g.a at vi har hatt besøk av min tante og kusine fra Askøy, noe som har vært veldig hyggelig. Når det er snakk om overnattingsbesøk så kommer det alltid noen favorittaktiviteter som ellers ikke tilbyr seg så ofte. Lange, frodige og folksomme frokostbord er en av dem. Slik som i dag. Det bugner av svart kaffe på kannen, uendelige typer pålegg, frukt og grønt på et eget fat, dyr fancy juice, egg i ulike varianter, skiver såvel som knekkebrød og god stemning. Gjerne et lys hvis vi husker. Det er så deilig, og jeg hiver meg etter enda et knekkebrød selv om jeg er mett hvis jeg ser antydning til utålmodighet hos noen rundt bordet. Bare litt til. Vi har det så koselig. Jeg tar en for laget lett. Slik sitter vi, til tredje koppen med kaffe begynner å gi litt magesår.

Foten min er generelt veldig kjip for tiden. Den er så opphovnet at jeg sliter med å få den oppi vinterskoen som jeg kanskje har nevnt prismessig her tidligere… Dette med foten pluss noe ekstra smerter etter drenet jeg har fått lagt inn i urinveiene, har gjort at kreften min har krøpet litt tettere opptil meg igjen, og jeg føler meg mer nedfor. Nedfor fordi jeg ikke klarer det jeg vil klare. Mannen min tar mer over for datteren vår. Jeg springer ikke like mye rundt og styrer hverken i huset eller med henne. Jeg er veldig inaktiv sammenlignet med bare et par uker siden. Det tynger meg. Jeg prøver å tenke at det skal gå over nå når jeg på fredag igjen skal inn og legge inn enda et dren som er spesielt rettet mot å bli kvitt dette problemet. Jeg håper det, selv om jeg kjenner jeg ikke har troen. Vet ikke hvorfor jeg ikke har troen. Jeg har kanskje mistet alt håp om at noe skal fikses helt. Det føles ihvertfall slik etter dagen i dag.

Den skulle bare være koselig. Dagen i dag. Jeg og mamma skulle dra med besøket vårt ned til Byrkjedalstunet og kjøpe overprisede julegaver og spise boller. Istedet ble dagen veldig koselig men også en veldig dyster og slitsom dag for meg. Rart hvordan man kan beskrive en dag på så mange måter samtidig. Jeg ble helt utkjørt.

Telefonen ringte rett før vi skulle ut døra. Det var god stemning. To søstre som ser hverandre for sjelden, og som blir mer og mer like for årene som går, er et ganske vakkert skue og tidvis frustrerende ettersom de begge er like distrè. De er herlige, min mamma og min tante. Jeg og min kusine derimot er som alltid plettfrie på alle måter. Uansett, telefonen ringer. Det er Oslo-nummer og jeg mistenker Aleris. Det er Aleris. En sekretær informerer. Leger har sett over dokumentene som er sendt inn og det bør gjøres en gen-test for å teste om min svulst vil kunne reagere på immunterapi. Det vil da være snakk om livsforlengende behandling. Vent…hva? Jeg blir satt ut. Hva med å bli helt frisk? Er det utelukket? Hvorfor påpeker hun at et er livsforlengende? Jeg forstår ikke. Når jeg spør så sier hun at det er ikke noe hun kan svare på. Såklart. Men hvorfor si det da? Hva har de sett i dokumentene som jeg ikke ser? Jeg må snakke med legene etterhvert.

Jeg begynner å få panikk innvendig. Eller, kanskje ikke panikk. Mer et tomrom? Eller en uro. En dyp uro. Jeg klarer ikke kjenne etter skikkelig. Jeg henger meg opp i denne ene setningen. Vet det er den setningen jeg nå gjør meg klar til å gi videre til min mann for å tolke sammen med meg og behandle videre på en måte som gjør at jeg ikke bryter for mye sammen. Han må fikse. Videre i samtalen snakkes det om en konsultasjon over telefon eller i Oslo ang. denne testen og prisen på den. Jeg gir beskjed om at jeg skal ta kontakt med dem igjen når jeg vet mer om hva vi vil og hvordan vi skal gjøre biopsien de trenger for denne eventuelle testen. Jeg må snakke med legen min inne på SUS kjenner jeg. Finne ut hva hun tenker om saken og stille litt flere spørsmål rundt denne testen + behandlingstart. Aner ikke hva som er lurt. Vente til vi ser om cellegiften fungerer først? For hvordan ellers vet man hvilken behandling som har effekt? Cellegiften som er gratis eller immunterapien som spiste huslånet? Kan være greit å vite? Jeg føler jeg er for dum til å ta slike avgjørelser. Kan ikke noen ta over nå og bestemme for meg? Så kan jeg lene meg tilbake og løfte frem armen slik jeg har gjort til nå? Jeg er en jævel til å ta imot sprøytestikk.

Derfor begynner turen mot bolleparadis med tårer og redsel. Først min mann, som betrygger og legger plan for time med legen min før vi kan avgjøre noe som helst. Jau. Så tårer med mamma. Så ut på biltur for å tenke på andre ting. Det er lurt. Det er koselig. Virkelig. Nede i Byrkjedal flyr tiden. Jeg bruker for mye penger og det er ingen boller. Kun enkelte dager har boller. I dag er ikke en av dem. Jeg prøver å ikke la resten av familien se hvor mye dette går innpå meg. Vi holder oss til kakao. Laber trøst. Men det er koselig. Virkelig. Selv om jeg plutselig blir ufattelig trøtt. Det skjer ofte når jeg har grått. Slipper løs så mye energi når jeg først gråter. Jeg føler jeg har fått dødsbudskapet på ny. At det går opp for meg på ny. Det er slitsomt. Er alt håp ute nå? Jeg prøver å kjenne etter. Har jeg litt igjen? Usikker…det føles som å stå med en liten fugl inni hånden når den blafrer med vingene. Vet ikke hvorfor jeg får denne metaforen opp i tankene.

Turen hjem kjennes ut som en hel dagstur. Jeg ligger som en potetsekk i forsetet, småprater med mamma og halv-sover om hverandre. Vi skal hjem til henne og spise god middag. Der møter min mann og datter oss også. Jeg gjør ting jeg egentlig ikke har energi til, men som jeg inderlig trenger. Det er veldig koselig. Det er god stemning rundt middagen og jeg nyter. Det får tankene over på noe annet. Over på hvor deilig det er å være sammen. Men vi må dra litt tidligere enn planlagt. Det er ikke bare jeg som er trøtt. Datteren vår synes også det har vært stas med besøk, men nå er det nok. Hun har vært zombie siden de kom. På tide med litt rutiner igjen. Så vi ender dagen med en like koselig tur hjem, en ikke like koselig leggestund, og meg foran skjermen med bloggen nå.

Tilstanden min er usikker. Jeg har falt litt mer til ro av å bare skrive disse innleggene kjenner jeg. Men jeg vil nok våkne i morgen og vrenge meg i hjertesmerte over at dette er livet mitt nå. Jeg vil ikke. Jeg vil tilbake til slik det var. Da jeg var frisk. Nå må jeg i tillegg kanskje gi fra meg det lille håpet jeg hadde også. Men jeg har på følelsen av at det ikke er mulig heller. Håp er noe man velger å ha. Jeg er jo ikke en som gir slikt fra meg frivillig heller. Bare i tunge tider. Og de vil jeg ihvertfall ikke slippe til. Men de gjorde det litt i dag. Får jobbe med det videre i morgen. Jeg bare hater dagene jeg møter nå. Det er for mye. Nytt inngrep, start av cellegift, og ikke minst det jeg hater mest; vanskelige og viktige telefonsamtaler med viktige personer og ukjente personer. Som jeg må ta. Ta styring over og sørge for går den veien jeg vil. At jeg stiller alle de riktige spørsmålene og får alle svarene jeg trenger. Det krever mye av meg. Gleder meg til disse dagene er over, når enn det er.

One thought on “Det blir litt mye oppi hodet nå…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: