Et lite rop i frustrasjon

Jeg vil fokusere litt på noe som er tabu ved kreftsykdom. For ja, det finnes faktisk tabuer her også. Man skal tåle så inderlig vel, den urett som rammer en selv. Særlig når det gjelder kreft, føler jeg. Helt siden jeg kan huske har kreft vært en sykdom folk er så JÆVLIG flinke til å stå i. Folk KJEMPER, er POSITIVE, og har PÅGANGSMOT til tusen. Ikke minst er man STERK. Er det tabu å si at det ikke gjelder meg? Er det tabu å gå så langt å faktisk si at det provoserer meg? At det nesten skaper et press, slik som kroppspress gjør på mange måter? Bare på psyken? Drar jeg det for langt? Jeg vil pirke borti noe kjenner jeg.

Som nevnt tidligere så er det ikke ofte jeg har følt meg særlig sterk. Ikke vil jeg si at jeg kjemper heller. Hva nå enn det skal bety. Kreft er ikke en sykdom man skal vinne eller tape over mener jeg. Det får alle som dør til å høres ut som om de ikke gjorde nok. Det blir ikke riktig. Greit, du har dem som står og kjederøyker utenfor stråleavdelinga, eller som nekter å gå til legen ettersom varme stener med åndelige egenskaper vil gjøre sammen nytte (fyll inn ønskelig vås her). For her er det sikkert mange som mener mye kunne vært unngått såklart.

Jeg benytter meg av de mulighetene jeg har for å bekjempe denne forferdelige sykdommen, men ikke i den forstand at jeg er en kriger på slagmarken med hevet sverd og passende utrop som “kreften skal ikke ta knekken på meg!” eller “Her skal du motstand finne!”. Det er faktisk ikke noe jeg kan gjøre noe med. Jeg kan jobbe med å leve godt mens jeg har denne sykdommen og tenke positivt slik at dagene mine blir gode, som om jeg var frisk og ikke hadde denne bunnløse bekymringen hengende over meg 24 timer i døgnet. For det er kanskje den største jobben jeg gjør selv og som jeg mener er viktig for å takle alt dette. Å kunne beholde en god psyke som gjør at jeg kan ha flere positive dager enn negative. Det er en jobb jeg må gjøre selv. Og det er forferdelig tungt. Men givende når det fungerer. Jeg motsier meg kanskje litt i dette innlegget allerede. Men det er en kompleks sykdom, og med den like komplekse måter å takle den på. Det er litt det jeg mener, at jeg føler at alle skal takle kreften på samme happy-go-lucky måte, uten rom for å si “Nei, faen vet du hva…dette går ikke”. “Jeg orker ikke. Ikke i dag ihvertfall”.

Jeg har hatt en sånn dag i dag. Og jeg har nevnt at jeg har hatt lengre perioder av dette også, tidligere. Det går opp og ned. Jeg er ikke en av de jeg føler er ALLE andre som løper sine egne maraton for kreft, eller hiver seg med Nordsjørittet for første gang fordi de av en eller annen grunn plutselig er i mye bedre form ETTER de fikk kreft. Det er vel og bra for dem, jeg bare føler meg enda mer alene i min gule godstol, med kjeften full av sure fisk for øyeblikket, og allerede en dårlig samvittighet for aktivitetsnivået til et bedøvd dovendyr. La meg få takle kreften bra uten å måtte være så aktiv, positiv og ny-giv-inspirerende hele tiden. Eller la meg slå et slag for oss som føler at kreften er den største ulempen i livet vårt, og ikke en mulighet til noe annet seize the day bullshit. Ikke alle fungerer slik. Det betyr ikke at vi ikke er opptatt av at det er viktig å være positiv og ha gode dager. For det er det viktigste av alt. Jeg går til psykolog som forteller meg det. Jeg praktiserer og når jeg får uttelling så vet jeg at det stemmer. Livet man har skal leves selv om man er syk. Selv om man ikke får like mye tid som man vil og var innstilt på. Jeg bare nøster litt opp i det jeg vil tørre å kalle sykdomsidealer.

For det virker som man har et ideal for hvordan man skal takle spesielt kreft. For å gjøre det lettere for folk rundt? For å gjøre det mer behagelig å lese om? Lettere å trøste og snakke med de som er rammet? Ikke vet jeg. Men jeg personlig føler meg ukomfortabel rundt rollen. Jeg passer ikke inn i den. Jeg føler av og til at jeg taper kampen fordi jeg er så langt borte fra dette idealet jeg så ofte leser om i aviser og ukeblader. Jeg er en mellomting, som vi jo alle egentlig er. Og derfor har jeg i dag en dårlig kreftdag. Som jeg vil kalle det. Skal fortelle litt om hvorfor også. Jeg ville bare begynne med å slå et slag for oss som er like fulle av kreft, men som ikke motiverer til noe spesiell form for livsstilsendring eller pågangsmot. Jeg dras heller mot en Nemi-tilværelse med selvpleie innen dyre vintersko (hvorav en jeg ikke kommer oppi lengre), godis og venner som avleder eller stryker på meg. Det funker fint det også.

3 thoughts on “Et lite rop i frustrasjon

  1. Jeg er så enig! På Lindmo i høst var det ei som snakka nettopp om uttrykket «å tape/vinne mot kreften» forresten. Tror det var 15.nov. Og hvorfor skal folk med kreft måtte være så mye mer positive og takknemlige enn andre? Det forstår jeg ikke.

    Like

    1. Ja, jeg har ikke energi til å være mer positiv enn til vanlig. Og det er faktisk vanskeligere å være positiv når man er syk. Ikke lettere. Føler jeg, da. Vi er alle ulike. Jeg er positiv men ikke i urealistiske mengder får man si.

      Like

      1. Og det syns jeg ingen skal forvente av deg heller. Jeg ble så opprørt da jeg leste innlegget ditt – at du i tillegg til alt også skal kjenne på et press på hvordan du skal være syk! Jeg tror ikke du drar det for langt, jeg tror det er akkurat sånn det er. Og det er ikke greit!

        Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: