Time waits for no one.

Nå er det mange som har ventet lenge nok i spenning på å høre fra meg. Det er mange grunner til det. Jeg skal prøve så godt jeg kan å beskrive litt av den reisen jeg har vært slept med på de siste 5 ukene. For det første vil jeg takke for tålmodigheten deres. Jeg vet det er frustrerende å komme innpå en persons liv for så å bli utestengt fra den verdenen som har vært både spennende, trist og underholdende. Jeg skal prøve å opprettholde alle disse 3 elementene.

Til og med underholdende, i den tiden jeg går inn i nå…

Det begynner med at jeg er inne igjen på SUS i begynnelsen av desember for å gjennomføre inngrep nummer to. Jeg skal få satt inn et stent i en blodåre i benet mitt slik at blodet kan flyte lettere igjennom. Jeg får ikke mye informasjon. Det kommer dermed som en stor overraskelse at denne prosedyren ender opp med å ta 5 timer! Liggende på magen i samme stilling. Med kun lokalbedøvelse! I tillegg så hadde ikke sykepleierne gjort jobben sin og jeg hadde dermed ikke fått lagt inn kateter. Det er greit å ha når du skal ligge 5 timer i ro. Det ble noen pinlige øyeblikk for meg med noen bekken innimellom der for å si det sånn…men nok om det. Jeg skal egentlig frem til grunnen for at dette inngrepet tok så lang tid som det tok. Samtidig som de var inne og plasserte ikke bare 1 men 3(!) stenter i benet mitt, så fant de også en stor blodpropp. Disse er, som jeg har forstått det, noen små lumske jævler. Og ganske farlige. Heldigvis klarte de å fjerne den uten at den spredte seg til andre deler. Det verste ville vært lungene.

Når jeg var ferdig på operasjonsbordet bar det opp igjen på rommet mitt på 4AC. Her klarte jeg så å få et epileptisk anfall og blacka helt ut. Heldigvis stod det 3 sykepleiere og 1 lege rundt meg akkurat da, og jeg fikk fort den hjelpen jeg trengte. Det ble tatt CT bilder som viste tegn til at jeg hadde hatt hjerneblødning, så jeg ble kastet ned på avdeling 1G Overvåkning og koblet til et tonn med ledninger og vonde plaster disse skulle festes i. Jeg og plaster går ikke så godt sammen har vi funnet ut. Det er veldig dumt på et sykehus. Senere viste bildene at jeg ikke hadde hatt noe hjerneblødning. Så den 24/7 overvåkningen kunne endelig trappes ned. Det var grusomt på flere måter. Med 24/7 så inkluderes også sykepleiere som skal gjøre ALT for deg. Til og med det du klarer fint selv. Som å drikke av en kopp med sugerør. Jeg måtte flere ganger røske saftglasset ut av hendene på pleieren, eller snurpe igjen munnen ettersom forrige gang så raspet hun opp litt av ganen min i sitt ivrige forsøk på å slukke tørsten min. Jeg fikk heller ikke gå på do alene. Det var så mye annet at jeg kunne skrevet en bok. Det skal jeg ikke.

Oppe igjen på avdelingen min så føler jeg at jeg endelig kan slappe av i håp om hjemreise. Det går ikke lang tid før jeg merker at foten min, som nå er like stor som en tømmerstokk, ikke har begynt å minske. Dette er ikke et godt tegn. Legene er bekymret og bestiller nye CT bilder. Behold! Ny blodpropp. Det bærer ned igjen for et forsøk på å fjerne den. Denne gangen får jeg kateter, ekstra morfin og inngrepet tar 2 timer mindre tid, minst. Det var veldig fint. Inngrepet er vellykket og denne gangen ser vi forbedringer i foten. Den punkterer og begynner å ligne en normal fot igjen. Alle legene danser lykkelige rundt og vi er alle så glad, så glad. Det kan nevnes at i journalen min så står det at jeg hadde 3 inngrep for å operere bort blodpropper, men jeg husker bare to. Det gjør mannen min også. Legene tror det er 3 og mener jeg hadde blackout, noe jeg synes er veldig merkelig. Uansett…

Nå kommer den skumle delen…

Legen min setter seg ned med alvorlige øyne og forteller meg at jeg nå går på blodfortynnende medisin, har støttestrømpe til benet, beveger på meg fint, men at det ikke er noen garanti for at blodpropper ikke vil komme tilbake. Jeg kjenner at redselen griper tak i meg. Jeg vet. Det føles som verdens enkleste ting nå, å få blodpropp. Jeg er blitt skikkelig god på det ihvertfall. Nå er det visst bare å vente. De skal nå måle omkretsen på foten min hver morgen for å se om den har økt, for hvis den har det kan det være tegn på ny propp. Så da har jeg noe kjekt å se frem til hver morgen.

Nevnte jeg forresten at de smertestillende jeg gikk på ikke fungerte optimalt og at jeg hadde mye vondt? Derfor fant de ut at jeg burde settes tilbake på smertepumpa. Min største frykt. Så her sitter jeg og skriver til dere (veldig forsinket mye p.g.a denne herskens pumpa) med hender,armer og ben som twitcher, et syn som går i kryss og et hode som konstant sovner av midt i samtaler. Legen syntes det var søtt, jeg er ikke like enig…Jeg har også i denne perioden fått tatt ut igjen stenten de la inn i urinveiene ettersom de mistenker at denne er årsaken til infeksjonen som plutselig har tatt over kroppen min med påfølgende feber. Det gjør ikke saken bedre og legene kjemper nå en kamp på to sider. Istedet for urinrørstent så har jeg nå et nyrekateter som delikat samler urin fra den ene nyra mi i en pose langs høyrebenet mitt. Jeg begynner igjen å tenke på alt jeg tok for gitt før. Kunne gå vanlig på do uten ledninger og slanger. Kunne sette meg ned på kne på gulvet. Kunne stå når jeg dusjer. Ha lyst på maten jeg tvinger i meg. The list goes on…

Heldigvis finnes det alltid grønne epler.

Etter 2/3 inngrep hvor det har blitt fjernet en blodpropp, så har både vi og legene begynt å se en skummel trend. Selv om foten er krympet så har vi fått beskjed om at det fort kan komme tilbake en ny. Da vil de eventuelt prøve å fjerne den en siste gang eller bare la den være. Og da går det bare en vei. Dette er de verste nyhetene jeg har fått til nå ettersom de er så nære og jeg kjenner på kroppen hvor store sjansene er. Allerede der og da føler jeg foten stramme litt ekstra rundt sokkekanten. Dette lover ikke bra, tenker jeg.

Over de neste dagene måles det greit med foten. Stabilt. 4 dagen- not so much. Det begynner så smått å øke. Men det øker. Jeg kjenner på meg at noe er galt. Uken fremover øker målene og legen min bestiller nye CT bilder. Hvordan klarer man være kreftlege? Det må være grusomt. Bildene viser slik som jeg har følt på meg. Ny blodpropp.Like stor som forrige. Denne gangen velger de å ikke gjøre noe med den. Jeg skal nå bare vente på døden. Jeg våger å spørre denne gangen, Hvor lenge har jeg igjen? Legen ser på meg med triste øyne igjen, og forklarer at hun ikke vet. Samboeren min buser litt mer konkret ut Er det snakker om timer, dager? Legen svarer: Det er snakk om uker. Herregud. Uker. Det er så liten tid. Og det eneste jeg vil gjøre er å late som ingenting. Ikke har jeg skrevet ferdig boken til Nova, Ikke har jeg.,,,,,ja, alt.

Hva gjør jeg nå? Når alle de jeg er glad i vil komme på besøk mens jeg bare vil klemme rundt den lille jenta mi, Jeg har plutselig ikke tid lenger. Hva gjør jeg nå?

26 thoughts on “Time waits for no one.

  1. Tenk at oppi alt så finner du tid og krefter til å oppdatere bloggen og alle oss andre. Du er så tøff og sterk. Alt dette er så forjævlig. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan du har det. Jeg skulle ønske vi kunne krype ned i sofaen sammen, spise smågodt og se Et kongerike for en lama. Men den tiden du har, den tilhører Rasmus og Nova. Men jeg håper du kjenner litt på alle de mentale klemmene jeg sender hver dag, hver time, for så ofte tenker jeg på deg ❤

    Like

  2. Sannelig er det mye vondt du skal igjennom Susanne🤔. Det er jo en skrekkhistorie! Håper du får mange gode stunder med lille, nydelige Nova fremover. Og tusen takk for at du tar deg tid og orker å dele. Håper du ikke føler deg forpliktet til å gjøre det hvis det er for tungt, det er ikke forventet av deg!! En god klem fra meg, glad i deg Susanne😘

    Like

  3. Kjære Susanne.❤❤❤
    I motsetning til deg, så greier jeg ikke å finne ord lenger.
    Sender deg alle mine gode tanker og en stooor, varm og god svigersklem fra meg til deg. ❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤

    Like

  4. Kjære deg, Susanne ❤️❤️
    Du er så ufattelig sterk som forteller og deler med oss. Du er i mine tanker hele tiden og jeg er så lei for dette du må igjennom nå.
    Sender deg og dine mange klemmer ❤️❤️

    Like

  5. Kjære Susanne
    Så vondt å lese, men du er virkelig god som orker å dele med oss.
    Tenker masse på deg og dine.
    Klem frå Sissel

    Like

  6. Det er lenge siden vi har hatt kontakt, Susanne – men jeg har tenkt på deg etter at bloggen din kom opp i feeden på Facebook. At du skriver så godt om noe som er så nært, sårt og vanskelig, står det utrolig mye respekt av! Har vippset litt til Spleisen som er laget for dere – og ønsker deg gode dager med tid til å gjøre akkurat det du vil og orker fremover. Stor klem ❤

    Like

  7. Kjære gode Susanne❤️ Det er så urettferdig og grusomt! Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, men jeg gråter. Du er i mine tanker❤️

    Like

  8. Gode Susanne. Jeg kjenner jeg blir tom for ord og at hjertet mitt knuses 💔 Dette gjør så vondt. Takk for at du deler og for at du lar oss komme nær med ordene dine. Vi er alle så vanvittig glade i deg ❤️ Håper du får mange gode øyeblikk fremover ❤️ Glad i deg. God klem

    Like

  9. Hjertet mitt knuser når jeg leser det du skriver. At livet kan være så urettferdig. Ønsker at tiden fremover blir fylt med fine stunder for deg og familien. Med nærhet og gode klemmer. Sender all kjærlighet jeg har din vei. ❤️

    Like

  10. Kjære snille, fine, gode Susanne.
    Tårene triller. Det kan ikke være sant.
    Kjære Susanne. Jeg vil bare si en ting til deg, og det er tusen takk for at du så meg i studietida. Det betydde så uendelig mye for meg! Jeg vil at du skal vite det. Du er så unik, varm, inkluderende og god. Du fortjener ikke dette.
    Jeg ønsker deg bare alt godt! Tusen klemmer

    Like

  11. Hei Susanne,
    det er en stund siden vi møttes sist, men jeg husker fremdeles hvordan du hjalp meg i ny jobb og hvor morsom du var å være med. Jeg husker at jeg beundra hvor ærlig og åpen du er. Jeg tenker mye på deg.

    Hege

    Like

  12. Kjære Susanne♥️
    Du flotte menneske!
    Du betyr så mye for så mange.
    Vi tenker på deg og din søte familie.
    Ønsker så sårt at situasjonen var anderledes……
    Gode og lune stunder med dine egne nå, til å legge i minneboksen♥️
    Kjære du… En god og varm klem fra ei mor til en annen.
    Lise Øglænd

    Like

Leave a Reply to Elisabeth Bø Cancel reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: