Requiem

Tenk på alle årene vi mister.

Alle tingene vi ikke får gjort.

Alle tingene vi ikke får dele.

“Mamma?” spør en liten jente som ikke evner å forstå konseptet som river og sliter i oss alle nå.

Vi er på vei inn i bilen, og hun lurer på om vi skal besøke mamma. Tror jeg.

“Mamma er død, så det går desverre ikke.” svarer jeg og trykker vekk en skygge som presser på, og fortsetter med “Men vi skal besøke Mari! Har du lyst til det?”.

Et smil bak en smokk og et ivrig nikk gjør mitt eget smil mer ekte.

Det er det de sier man skal si. Ikke snakke rundt eller unngå emnet. Selv om hun ikke vet hva det betyr enda. Så da gjør jeg det.

La meg prøve være direkte og ærlig med dere også, og forklare litt hvordan den siste tiden har vært. Jeg er ingen forfatter, så kvaliteten på denne bloggen ryker nok nå, men dere fortjener en avslutning.

Vi fikk, som dere vet, beskjed om at Susanne hadde uker igjen å leve. Hvor mange uker dette var, ante de ikke. Det var så individuelt.
For å forsøke hindre blodproppen i å gå til kritiske plasser ble Susanne satt på heftige blodfortynnende, og smertelindring var i fokus.

Den første uken er det ikke mye endring rent fysisk med Susanne. Benet hennes hovner ikke så mye opp, og de måler hver eneste dag, og smertene er så som så.

En uke etter, ser legene at benet ikke har hovnet noe spesielt mye opp, som er et veldig godt tegn! Det betyr at det går sakte, og ikke veldig raskt. Det er fortsatt snakk om uker, men alt tyder på at vi har mer tid enn fryktet.

Tiden etter er et smørje for meg.

Med morfinpumpen er Susanne mye trøtt, og hun må fortsatt ha en del lindring på toppen av morfinpumpen. For å gjøre lindringen bedre, og gjøre Susanne mindre trøtt og susete i hodet, foreslås det å legge inn spinalkateter. Dette vil gå direkte på nedre del av kroppen og ikke affektere hodet på samme måte som morfinpumpen gjør.

Inngrepet går fint, og spinalkateteret tas i bruk. Det viser seg etter litt tid at dette kateteret ikke helt gjør det vi hadde håpet. Det lindrer absolutt smerte, men Susanne blir også veldig trøtt og susete i hodet av den.
I og med at smertene til Susanne øker kontinuerlig, må også dosene på smertelindringen økes hele veien, og det er alltid en kamp mellom hvor tilstede man er og hvor mye smerte som lindres.

Det som er utfordringen er å finne balansen. Og dette er ikke lett. Susanne selv blir ikke en så ekstremt god kilde for informasjon, siden hun sover mye og er ør i hodet, mister detaljer og tidsforståelse. Så det blir en blanding av sykepleierne som jobber og overvåker Susanne, legen og deres spørsmål til Susanne om hvordan hun opplever situasjonen, og meg.

Susannes situasjon er merkelig. Mobilt palliativt team klør seg litt i hodet og kommer med forslag og løsninger i løpet av de neste ukene, i samarbeid med pleierne og meg, og vi gjør det beste vi får til.
Det viktigste er alltid at Susanne ikke skal ha det vondt. Så får hun heller være litt susete og sove mye.

På et tidspunkt er det snakk om å flytte over til Åse Lindrende Enhet i Sandnes. Der har de en liten lekekrok i fellesstuen, kosligere rom, og noe grønt å se utfor vinduet.
Etter en del om og men kommer vi oss dit. Susanne i en ambulanse, og jeg etter med bilen full av blomster og gaver Susanne har fått i tiden på SUS.

Vel fremme på Åse lindrende blir Susanne sovende hele fredags ettermiddag og natt, samt hele lørdag, og store deler av søndag. Avbrutt kun av ønsker om mer smertestillende.
Mandagen snakker legen på Åse med palliativt team og de blir enige om at Susanne har best behandling på SUS, og vi reiser tilbake dit, denne gangen ender vi på lindrende enhet på sykehuset, hvor pleierne har mer tid til hver pasient og mer erfaring med smertelindringen Susanne nå krever.

Susannes dager er på dette tidspunktet mye soving. Når hun er våken ønsker hun ofte ekstra smertelindring, og er ganske omtåket.

Noen dager er bedre enn andre.
En kveld satt Susanne, Mari, og jeg sammen og spiste takeout fra Peppes mens vi så på TV. Det var veldig godt. Susanne slo av vitser og hadde det kjekt. Klart, vi forstod halvparten av vitsene siden hun var kanakas på drugs, men Susanne var Susanne bak snodige uttrykk. Det var INGEN tvil om at hun gjorde narr av de stakkars folkene på TV.

Legene snakker med oss om veien fremover.
Denne balansen mellom trøtthet og smertelindring bærer kun en vei; på ett eller annet tidspunkt blir det bare soving. Når den tid kommer, har de det som kalles lindrende sedering.
Dette er enkelt og greit at Susanne legges i søvn. Men ikke normal søvn, dette er en bevissthetsfjernende narkose-aktig tilstand som hun vil ligge i resten av livet. Det er opp til Susanne når hun ønsker dette, men det er det som er det siste steget som kan tilbys av lindring.
Nettene og morgenene er verst. Dagene har hun det tålelig i en periode. Men den perioden blir kortere og kortere for hver dag. Den starter senere og senere, og forsvinner raskere og raskere. Mer og mer av dagen til Susanne blir i søvne eller ventende på mer smertelindring hun håper virker fort.

Natten til Susannes 33. fødselsdag sover jeg hos henne på sykehuset.
Den natten var ille. Hun hadde mye vondt. Hun sa til meg at hun ikke ville ha flere slike netter. Ingen flere.
Jeg spurte rett ut om hun ønsket det legene snakket om; å sove smertefritt ut livet. Å ikke være her.
Hun sa ja. Hun ville det. Dette var uutholdelig.

Jeg sa i fra til sykepleier at det ville vært en god idé å forberede dette nå til dagen som kommer. Jeg ville først forsikre meg om at dette ikke var noe Susanne bare sa der og da, når smertene var på det verste, men noe hun faktisk ønsket selv når hun ikke var på en smertetopp.

Når de verste smertene var over, og Susanne var mer rolig, snakket vi om dette igjen. En rolig og reflektert Susanne sa at hun ville ikke dette mer. Smertene, å vente på lindring som aldri helt virket så godt som hun ønsket, all sovingen, at hodet var så omtåket ofte.
Hun ønsket å si farvel i dag. På hennes 33. fødselsdag.

Beskjed ble gitt til familien og Mari. I løpet av formiddagen kom alle; mamma, pappa, Mari, mormor og morfar som hadde kommet fra Bergen for å være her, begge brødrene og deres samboere, og hennes søster.

Vi var alle samlet på et rom på avdelingen som vi hadde for dagen, slik at ikke Susanne skulle måtte ha så mange folk på rommet sitt på en gang.

Det var ikke mulig å få anestesilege før klokken var tidligst tre, og i mellomtiden skulle Susanne få en midlertidig sovemedisin for å la henne hvile frem til anestesilegen var tilstede, slik at hun ikke hadde det for vondt.

Jeg fikk beskjed om at det ville gjøre at hun sov i ca. 2 til 3 timer, så da hun fikk denne midlertidige sovemedisinen rundt 12, kjørte jeg hjem for å mate kattene og spiste noe raskt. Det var mest for å lufte hodet litt, jeg trengte komme meg ut om så bare en liten time.

Da jeg kom tilbake, hadde Susanne nettopp våknet. Sovemedisinen hadde ikke virket så godt som de hadde forventet, og hun hadde fått en dose til nå nylig. Jeg la meg inn med henne mens vi ventet på at det skulle slå inn.

Vi lå og var nære og pratet rundt en time før hun sovnet.
Hun var klar. Hun ønsket ikke at Nova skulle komme. Jeg var enig. Det ville vært umenneskelig vanskelig for Susanne å si farvel, og Nova ville ikke forstått noe av situasjonen. Så sovnet Susanne og jeg gikk ut til resten av familien.

Ikke lenge før klokken fem fikk vi beskjed om at alle var ankommet og alt var klart.

Vi gikk alle inn på rommet hvor Susanne lå og sov. Jeg satt meg på en stol ved siden av sengen hennes, mens resten formet en halvsirkel rundt sengen. Snufs og hikst fylte rommet, og anestesilegen vekte Susanne rolig.

“Hei Susanne. Nå er alt klart.”

Susanne åpnet øynene og smilte. Så rundt i rommet. Hun skvatt ikke til over at rommet plutselig var fylt av folk. Hun bare smilte ved synet av de hun var glad i.
Alle fikk klemt Susanne og sagt farvel. Hun var så tilstede, hun var så rolig, og smilte varmt til alle som var der for henne.
Hun spurte etter Mari og rakk ut en hånd, og Mari satt seg på kne på andre siden av sengen fra der jeg satt med den andre hånden.

Alle hadde fått sagt farvel.

“Susanne, da setter jeg igang, er det greit?” sier anestesilegen.

Hun nikte og så på meg. Jeg sa at jeg elsket henne og kysset henne. Hun svarte at hun elsket meg og.

Så sovnet Susanne.

Vi var der i hva føltes som en time.

For meg var det mitt farvel med Susanne. Min kone. Min kjæreste. Mitt barns mor. Min beste venn.
Legene har sagt at bevisstheten hennes forsvant da.
Men Susannes kropp var fortsatt i sving. Som en bil på tomgang uten fører.

Hvor lang tid skulle dette vare? Det visste ingen. Det var vanskelig å vite siden hun er så ung. De sluttet å gi næring og væske, så de estimerte vel alt fra et par dager til maks en ukes tid.
Flere i familien var innom henne og satt med henne i dagene som fulgte. Jeg var innom hver dag for å sitte en stund, snakke med legene og pleierne om hvordan ting gikk over natten, og hun virket stabil hele veien, alt fredelig og fint.

Mandag den 17. Februar. klokken halv ni på kvelden fikk jeg en telefon fra avdelingen. Susanne hadde gått bort kvart over åtte.
Rolig og raskt, uten tegn til noe ubehag. Hun som ringte sa at det var ikke ofte hun kunne si dette, men Susanne var veldig fin etterpå.

Sorgen over å miste Susanne er… merkelig. Vi har jo alle sammen mistet Susanne over lang tid. Susannes siste filmkveld. Susannes siste dag hjemme i sengen sin. Kortere og kortere dager, mer og mer soving.
Litt etter litt har Susanne blitt borte. Jeg har jo også hatt lang tid til å foreberede meg på hvordan det ville være når det skjer. Hvordan vil det føles, hvordan vil det være i dagene etterpå, alle disse spørsmålene man naturlig nok stiller seg selv før man sovner om natten når man er i en situasjon som vår.
Jeg tror det ville vært uforståelig mye vanskeligere hvis Susanne gikk rett fra normalen og plutselig ble borte, som i en dødsulykke.
Men sorgen er der. Den ser ikke lik ut som mange kanskje tror. Den ser kanskje ikke helt ut som det jeg tenkte selv heller. Ikke så inntrengende og overvelmende som jeg hadde fryktet.
Den kommer når Nova nå sitter og ser KUN på My Neighbour Totoro på Netflix. På japansk. Og Susanne får ikke kost seg med at Nova er helfrelst over en film Susanne har eviggjort i en tattovering på armen sin.
Hun får ikke se Nova gjøre lekser. Hun får ikke vært der når Nova har det vanskelig i tenårene. Hun får ikke sett hvor utrolig kul den jenta vi har laget er, og hvor glad hun gjør meg.

Men det er ikke det som er det viktige å tenke på.

Tenk på alle årene vi fikk.

Alle tingene vi fikk gjort.

Alle tingene vi fikk dele.

Jeg elsker deg, Susanne. Takk for alle årene vi fikk med deg. De var verdt smerten. Uten tvil.

11 thoughts on “Requiem

  1. Kondolerer så mye til deg og datteren deres. Ønsker dere alt godt i tiden fremover. Synes du er så sterk som orker å dele dette.

    Jeg er selv en fremmed og kjente ikke Susanne. Men historien har rørt meg langt inn i hjerteroten. Jeg er sikker på at du og Nova skal lage kjempemange fine minner sammen, og på den måten ære deres kjære kone og mamma, og holde hennes minne levende.

    Stor varm klem ❤️

    Like

  2. Kondolerer Rasmus💙 Takk for at du deler med oss, utrolig sterk lesing. Vi er mange som savner henne på jobb. Susanne var et fantastisk menneske som var så lett å bli glad i, og dette har bare vært så ufattelig trist og vondt. 💔 Tenker masse på deg og Nova. ❤️

    Like

  3. Kondolerer, Rasmus og Nova. Det er forferdelig trist at dere må oppleve dette. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk lov til å kjenne Susanne, som kollega i “osten”, på jobb og, og ikke minst, som en fantastisk venninne. ❤

    Like

  4. Tusen takk for at du avslutter Susannes sterke beretning og deler den med oss Rasmus! Sterkt og godt å lese at du føler at det dere har hatt sammen var verdt det, og at du heller teller det dere fikk sammen enn det dere ikke får. Susanne var en flott person, med masse humor, omsorg for andre og kjærlighet til deg og Nova. Gjennom historien hennes her skinner det igjennom hvor mye du har støttet henne og gitt henne den kjærligheten hun trengte både i livet og i den vanskelige avslutningen av det. Kondolerer med tapet av din kjære Susanne! Vi er mange som vil huske den gode jenta og savne henne. Jeg ønsker deg og Nova alt godt!

    Like

  5. Kondolere så mye til deg og dine. 💕
    Utrolig trist lesning..
    Jeg kjenner verken deg eller Susanne, men har fulgt denne bloggen med et slags inderlig håp om at ting skulle ordne seg til slutt.
    Aldri har vel en avsluttende tekst rørt meg så mye som denne og føler med dere i sorgen.
    Varme tanker til deg og din datter. ❤

    Like

  6. Kondolerer så masse til deg og Nova ❤️❤️ Å besøke gamlejobben vil aldri bli det samme uten Susanne der.
    ❤️❤️

    Like

  7. Susanne er et av de flotteste menneskene jeg har møtt. Hun var varm, ærlig og et flott medmenneske. Ta alt det gode med videre.

    Like

  8. Jeg møtte Susanne noen ganger når hun var hjemme her på Askøy. Hun var unik, fantastisk, morsom og smilende. Jeg kommer aldri til å glemme henne, for hvem kan glemme noen som er så spesiell?

    Jeg fant ut ved en tilfeldighet i går at Susanne var gått bort, det er så ufattelig trist. Jeg ble sittende å tenke på henne og jeg må innrømme at jeg lo av alle påfunnene hennes, selv om jeg bare møtte henne noen få ganger.

    Jeg kondolerer så mye til deg og Nova, Rasmus, ord blir så fattige, for hva kan man egentlig si?
    Ønsker deg og Nova det beste for fremtiden ❤️

    Like

Leave a Reply to Anita Botne Svendsen Cancel reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: