Featured

Mitt første innlegg

Hva vil jeg med denne bloggen egentlig?

Ja, hva vil jeg med denne bloggen egentlig?

Jeg vil fortelle. Fortelle hvordan jeg har det. Hvordan jeg har det med denne kreften jeg går og bærer på. Denne kreften som faktisk ikke forsvinner, selv ved hjelp av cellegift og stråling. Den er uhelbredelig, og den rammer meg. Ikke bare meg, men hele min familie. Alle vennene mine. Alle som er glad i meg. Det gjør vondt å bære på denne kreften. Jeg vil ikke bære på den alene. Jeg trenger å dele hvordan det er slik at det blir lettere for meg å takle. Jeg synes alt blir lettere av å dele. Av at folk forstår mer hvordan jeg har det. Men når kreften rammet meg så var det som om det dukket opp et hav mellom meg og de rundt meg.

Jeg trenger en ny arena å få ut mine tanker og frustrasjoner. For de er mange, tunge og kompliserte. Men det er også mye godt innimellom, som jeg også vil skrive om og løfte frem og ha fokus på. Så dette blir på en måte min dagbok. Den vil bli full av oppturer og nedturer. Jeg vil fremdeles ha fokus på det jeg elsker mest av alt i dette livet. Hverdagen. Den travle hverdagen som folk flest klager over, og som jeg synes er det fineste livet byr på. Rutinene vi lager oss. Hvert øyeblikk som betyr så mye mer når man får kjenne på hvor skjørt livet faktisk er. Når man ikke lenger tar det for gitt. Når døden plutselig henger over en nesten konstant i hverdagen. For det er det det føles som ofte. Og det er tungt. Så derfor vil jeg skrive. Se om det hjelper. Gi deg som leser en forståelse av sykdommen min og hvordan den påvirker meg. Så får vi se om det gir oss noe. Jeg håper det:)

Requiem

Tenk på alle årene vi mister.

Alle tingene vi ikke får gjort.

Alle tingene vi ikke får dele.

“Mamma?” spør en liten jente som ikke evner å forstå konseptet som river og sliter i oss alle nå.

Vi er på vei inn i bilen, og hun lurer på om vi skal besøke mamma. Tror jeg.

“Mamma er død, så det går desverre ikke.” svarer jeg og trykker vekk en skygge som presser på, og fortsetter med “Men vi skal besøke Mari! Har du lyst til det?”.

Et smil bak en smokk og et ivrig nikk gjør mitt eget smil mer ekte.

Det er det de sier man skal si. Ikke snakke rundt eller unngå emnet. Selv om hun ikke vet hva det betyr enda. Så da gjør jeg det.

La meg prøve være direkte og ærlig med dere også, og forklare litt hvordan den siste tiden har vært. Jeg er ingen forfatter, så kvaliteten på denne bloggen ryker nok nå, men dere fortjener en avslutning.

Vi fikk, som dere vet, beskjed om at Susanne hadde uker igjen å leve. Hvor mange uker dette var, ante de ikke. Det var så individuelt.
For å forsøke hindre blodproppen i å gå til kritiske plasser ble Susanne satt på heftige blodfortynnende, og smertelindring var i fokus.

Den første uken er det ikke mye endring rent fysisk med Susanne. Benet hennes hovner ikke så mye opp, og de måler hver eneste dag, og smertene er så som så.

En uke etter, ser legene at benet ikke har hovnet noe spesielt mye opp, som er et veldig godt tegn! Det betyr at det går sakte, og ikke veldig raskt. Det er fortsatt snakk om uker, men alt tyder på at vi har mer tid enn fryktet.

Tiden etter er et smørje for meg.

Med morfinpumpen er Susanne mye trøtt, og hun må fortsatt ha en del lindring på toppen av morfinpumpen. For å gjøre lindringen bedre, og gjøre Susanne mindre trøtt og susete i hodet, foreslås det å legge inn spinalkateter. Dette vil gå direkte på nedre del av kroppen og ikke affektere hodet på samme måte som morfinpumpen gjør.

Inngrepet går fint, og spinalkateteret tas i bruk. Det viser seg etter litt tid at dette kateteret ikke helt gjør det vi hadde håpet. Det lindrer absolutt smerte, men Susanne blir også veldig trøtt og susete i hodet av den.
I og med at smertene til Susanne øker kontinuerlig, må også dosene på smertelindringen økes hele veien, og det er alltid en kamp mellom hvor tilstede man er og hvor mye smerte som lindres.

Det som er utfordringen er å finne balansen. Og dette er ikke lett. Susanne selv blir ikke en så ekstremt god kilde for informasjon, siden hun sover mye og er ør i hodet, mister detaljer og tidsforståelse. Så det blir en blanding av sykepleierne som jobber og overvåker Susanne, legen og deres spørsmål til Susanne om hvordan hun opplever situasjonen, og meg.

Susannes situasjon er merkelig. Mobilt palliativt team klør seg litt i hodet og kommer med forslag og løsninger i løpet av de neste ukene, i samarbeid med pleierne og meg, og vi gjør det beste vi får til.
Det viktigste er alltid at Susanne ikke skal ha det vondt. Så får hun heller være litt susete og sove mye.

På et tidspunkt er det snakk om å flytte over til Åse Lindrende Enhet i Sandnes. Der har de en liten lekekrok i fellesstuen, kosligere rom, og noe grønt å se utfor vinduet.
Etter en del om og men kommer vi oss dit. Susanne i en ambulanse, og jeg etter med bilen full av blomster og gaver Susanne har fått i tiden på SUS.

Vel fremme på Åse lindrende blir Susanne sovende hele fredags ettermiddag og natt, samt hele lørdag, og store deler av søndag. Avbrutt kun av ønsker om mer smertestillende.
Mandagen snakker legen på Åse med palliativt team og de blir enige om at Susanne har best behandling på SUS, og vi reiser tilbake dit, denne gangen ender vi på lindrende enhet på sykehuset, hvor pleierne har mer tid til hver pasient og mer erfaring med smertelindringen Susanne nå krever.

Susannes dager er på dette tidspunktet mye soving. Når hun er våken ønsker hun ofte ekstra smertelindring, og er ganske omtåket.

Noen dager er bedre enn andre.
En kveld satt Susanne, Mari, og jeg sammen og spiste takeout fra Peppes mens vi så på TV. Det var veldig godt. Susanne slo av vitser og hadde det kjekt. Klart, vi forstod halvparten av vitsene siden hun var kanakas på drugs, men Susanne var Susanne bak snodige uttrykk. Det var INGEN tvil om at hun gjorde narr av de stakkars folkene på TV.

Legene snakker med oss om veien fremover.
Denne balansen mellom trøtthet og smertelindring bærer kun en vei; på ett eller annet tidspunkt blir det bare soving. Når den tid kommer, har de det som kalles lindrende sedering.
Dette er enkelt og greit at Susanne legges i søvn. Men ikke normal søvn, dette er en bevissthetsfjernende narkose-aktig tilstand som hun vil ligge i resten av livet. Det er opp til Susanne når hun ønsker dette, men det er det som er det siste steget som kan tilbys av lindring.
Nettene og morgenene er verst. Dagene har hun det tålelig i en periode. Men den perioden blir kortere og kortere for hver dag. Den starter senere og senere, og forsvinner raskere og raskere. Mer og mer av dagen til Susanne blir i søvne eller ventende på mer smertelindring hun håper virker fort.

Natten til Susannes 33. fødselsdag sover jeg hos henne på sykehuset.
Den natten var ille. Hun hadde mye vondt. Hun sa til meg at hun ikke ville ha flere slike netter. Ingen flere.
Jeg spurte rett ut om hun ønsket det legene snakket om; å sove smertefritt ut livet. Å ikke være her.
Hun sa ja. Hun ville det. Dette var uutholdelig.

Jeg sa i fra til sykepleier at det ville vært en god idé å forberede dette nå til dagen som kommer. Jeg ville først forsikre meg om at dette ikke var noe Susanne bare sa der og da, når smertene var på det verste, men noe hun faktisk ønsket selv når hun ikke var på en smertetopp.

Når de verste smertene var over, og Susanne var mer rolig, snakket vi om dette igjen. En rolig og reflektert Susanne sa at hun ville ikke dette mer. Smertene, å vente på lindring som aldri helt virket så godt som hun ønsket, all sovingen, at hodet var så omtåket ofte.
Hun ønsket å si farvel i dag. På hennes 33. fødselsdag.

Beskjed ble gitt til familien og Mari. I løpet av formiddagen kom alle; mamma, pappa, Mari, mormor og morfar som hadde kommet fra Bergen for å være her, begge brødrene og deres samboere, og hennes søster.

Vi var alle samlet på et rom på avdelingen som vi hadde for dagen, slik at ikke Susanne skulle måtte ha så mange folk på rommet sitt på en gang.

Det var ikke mulig å få anestesilege før klokken var tidligst tre, og i mellomtiden skulle Susanne få en midlertidig sovemedisin for å la henne hvile frem til anestesilegen var tilstede, slik at hun ikke hadde det for vondt.

Jeg fikk beskjed om at det ville gjøre at hun sov i ca. 2 til 3 timer, så da hun fikk denne midlertidige sovemedisinen rundt 12, kjørte jeg hjem for å mate kattene og spiste noe raskt. Det var mest for å lufte hodet litt, jeg trengte komme meg ut om så bare en liten time.

Da jeg kom tilbake, hadde Susanne nettopp våknet. Sovemedisinen hadde ikke virket så godt som de hadde forventet, og hun hadde fått en dose til nå nylig. Jeg la meg inn med henne mens vi ventet på at det skulle slå inn.

Vi lå og var nære og pratet rundt en time før hun sovnet.
Hun var klar. Hun ønsket ikke at Nova skulle komme. Jeg var enig. Det ville vært umenneskelig vanskelig for Susanne å si farvel, og Nova ville ikke forstått noe av situasjonen. Så sovnet Susanne og jeg gikk ut til resten av familien.

Ikke lenge før klokken fem fikk vi beskjed om at alle var ankommet og alt var klart.

Vi gikk alle inn på rommet hvor Susanne lå og sov. Jeg satt meg på en stol ved siden av sengen hennes, mens resten formet en halvsirkel rundt sengen. Snufs og hikst fylte rommet, og anestesilegen vekte Susanne rolig.

“Hei Susanne. Nå er alt klart.”

Susanne åpnet øynene og smilte. Så rundt i rommet. Hun skvatt ikke til over at rommet plutselig var fylt av folk. Hun bare smilte ved synet av de hun var glad i.
Alle fikk klemt Susanne og sagt farvel. Hun var så tilstede, hun var så rolig, og smilte varmt til alle som var der for henne.
Hun spurte etter Mari og rakk ut en hånd, og Mari satt seg på kne på andre siden av sengen fra der jeg satt med den andre hånden.

Alle hadde fått sagt farvel.

“Susanne, da setter jeg igang, er det greit?” sier anestesilegen.

Hun nikte og så på meg. Jeg sa at jeg elsket henne og kysset henne. Hun svarte at hun elsket meg og.

Så sovnet Susanne.

Vi var der i hva føltes som en time.

For meg var det mitt farvel med Susanne. Min kone. Min kjæreste. Mitt barns mor. Min beste venn.
Legene har sagt at bevisstheten hennes forsvant da.
Men Susannes kropp var fortsatt i sving. Som en bil på tomgang uten fører.

Hvor lang tid skulle dette vare? Det visste ingen. Det var vanskelig å vite siden hun er så ung. De sluttet å gi næring og væske, så de estimerte vel alt fra et par dager til maks en ukes tid.
Flere i familien var innom henne og satt med henne i dagene som fulgte. Jeg var innom hver dag for å sitte en stund, snakke med legene og pleierne om hvordan ting gikk over natten, og hun virket stabil hele veien, alt fredelig og fint.

Mandag den 17. Februar. klokken halv ni på kvelden fikk jeg en telefon fra avdelingen. Susanne hadde gått bort kvart over åtte.
Rolig og raskt, uten tegn til noe ubehag. Hun som ringte sa at det var ikke ofte hun kunne si dette, men Susanne var veldig fin etterpå.

Sorgen over å miste Susanne er… merkelig. Vi har jo alle sammen mistet Susanne over lang tid. Susannes siste filmkveld. Susannes siste dag hjemme i sengen sin. Kortere og kortere dager, mer og mer soving.
Litt etter litt har Susanne blitt borte. Jeg har jo også hatt lang tid til å foreberede meg på hvordan det ville være når det skjer. Hvordan vil det føles, hvordan vil det være i dagene etterpå, alle disse spørsmålene man naturlig nok stiller seg selv før man sovner om natten når man er i en situasjon som vår.
Jeg tror det ville vært uforståelig mye vanskeligere hvis Susanne gikk rett fra normalen og plutselig ble borte, som i en dødsulykke.
Men sorgen er der. Den ser ikke lik ut som mange kanskje tror. Den ser kanskje ikke helt ut som det jeg tenkte selv heller. Ikke så inntrengende og overvelmende som jeg hadde fryktet.
Den kommer når Nova nå sitter og ser KUN på My Neighbour Totoro på Netflix. På japansk. Og Susanne får ikke kost seg med at Nova er helfrelst over en film Susanne har eviggjort i en tattovering på armen sin.
Hun får ikke se Nova gjøre lekser. Hun får ikke vært der når Nova har det vanskelig i tenårene. Hun får ikke sett hvor utrolig kul den jenta vi har laget er, og hvor glad hun gjør meg.

Men det er ikke det som er det viktige å tenke på.

Tenk på alle årene vi fikk.

Alle tingene vi fikk gjort.

Alle tingene vi fikk dele.

Jeg elsker deg, Susanne. Takk for alle årene vi fikk med deg. De var verdt smerten. Uten tvil.

Time waits for no one.

Nå er det mange som har ventet lenge nok i spenning på å høre fra meg. Det er mange grunner til det. Jeg skal prøve så godt jeg kan å beskrive litt av den reisen jeg har vært slept med på de siste 5 ukene. For det første vil jeg takke for tålmodigheten deres. Jeg vet det er frustrerende å komme innpå en persons liv for så å bli utestengt fra den verdenen som har vært både spennende, trist og underholdende. Jeg skal prøve å opprettholde alle disse 3 elementene.

Til og med underholdende, i den tiden jeg går inn i nå…

Det begynner med at jeg er inne igjen på SUS i begynnelsen av desember for å gjennomføre inngrep nummer to. Jeg skal få satt inn et stent i en blodåre i benet mitt slik at blodet kan flyte lettere igjennom. Jeg får ikke mye informasjon. Det kommer dermed som en stor overraskelse at denne prosedyren ender opp med å ta 5 timer! Liggende på magen i samme stilling. Med kun lokalbedøvelse! I tillegg så hadde ikke sykepleierne gjort jobben sin og jeg hadde dermed ikke fått lagt inn kateter. Det er greit å ha når du skal ligge 5 timer i ro. Det ble noen pinlige øyeblikk for meg med noen bekken innimellom der for å si det sånn…men nok om det. Jeg skal egentlig frem til grunnen for at dette inngrepet tok så lang tid som det tok. Samtidig som de var inne og plasserte ikke bare 1 men 3(!) stenter i benet mitt, så fant de også en stor blodpropp. Disse er, som jeg har forstått det, noen små lumske jævler. Og ganske farlige. Heldigvis klarte de å fjerne den uten at den spredte seg til andre deler. Det verste ville vært lungene.

Når jeg var ferdig på operasjonsbordet bar det opp igjen på rommet mitt på 4AC. Her klarte jeg så å få et epileptisk anfall og blacka helt ut. Heldigvis stod det 3 sykepleiere og 1 lege rundt meg akkurat da, og jeg fikk fort den hjelpen jeg trengte. Det ble tatt CT bilder som viste tegn til at jeg hadde hatt hjerneblødning, så jeg ble kastet ned på avdeling 1G Overvåkning og koblet til et tonn med ledninger og vonde plaster disse skulle festes i. Jeg og plaster går ikke så godt sammen har vi funnet ut. Det er veldig dumt på et sykehus. Senere viste bildene at jeg ikke hadde hatt noe hjerneblødning. Så den 24/7 overvåkningen kunne endelig trappes ned. Det var grusomt på flere måter. Med 24/7 så inkluderes også sykepleiere som skal gjøre ALT for deg. Til og med det du klarer fint selv. Som å drikke av en kopp med sugerør. Jeg måtte flere ganger røske saftglasset ut av hendene på pleieren, eller snurpe igjen munnen ettersom forrige gang så raspet hun opp litt av ganen min i sitt ivrige forsøk på å slukke tørsten min. Jeg fikk heller ikke gå på do alene. Det var så mye annet at jeg kunne skrevet en bok. Det skal jeg ikke.

Oppe igjen på avdelingen min så føler jeg at jeg endelig kan slappe av i håp om hjemreise. Det går ikke lang tid før jeg merker at foten min, som nå er like stor som en tømmerstokk, ikke har begynt å minske. Dette er ikke et godt tegn. Legene er bekymret og bestiller nye CT bilder. Behold! Ny blodpropp. Det bærer ned igjen for et forsøk på å fjerne den. Denne gangen får jeg kateter, ekstra morfin og inngrepet tar 2 timer mindre tid, minst. Det var veldig fint. Inngrepet er vellykket og denne gangen ser vi forbedringer i foten. Den punkterer og begynner å ligne en normal fot igjen. Alle legene danser lykkelige rundt og vi er alle så glad, så glad. Det kan nevnes at i journalen min så står det at jeg hadde 3 inngrep for å operere bort blodpropper, men jeg husker bare to. Det gjør mannen min også. Legene tror det er 3 og mener jeg hadde blackout, noe jeg synes er veldig merkelig. Uansett…

Nå kommer den skumle delen…

Legen min setter seg ned med alvorlige øyne og forteller meg at jeg nå går på blodfortynnende medisin, har støttestrømpe til benet, beveger på meg fint, men at det ikke er noen garanti for at blodpropper ikke vil komme tilbake. Jeg kjenner at redselen griper tak i meg. Jeg vet. Det føles som verdens enkleste ting nå, å få blodpropp. Jeg er blitt skikkelig god på det ihvertfall. Nå er det visst bare å vente. De skal nå måle omkretsen på foten min hver morgen for å se om den har økt, for hvis den har det kan det være tegn på ny propp. Så da har jeg noe kjekt å se frem til hver morgen.

Nevnte jeg forresten at de smertestillende jeg gikk på ikke fungerte optimalt og at jeg hadde mye vondt? Derfor fant de ut at jeg burde settes tilbake på smertepumpa. Min største frykt. Så her sitter jeg og skriver til dere (veldig forsinket mye p.g.a denne herskens pumpa) med hender,armer og ben som twitcher, et syn som går i kryss og et hode som konstant sovner av midt i samtaler. Legen syntes det var søtt, jeg er ikke like enig…Jeg har også i denne perioden fått tatt ut igjen stenten de la inn i urinveiene ettersom de mistenker at denne er årsaken til infeksjonen som plutselig har tatt over kroppen min med påfølgende feber. Det gjør ikke saken bedre og legene kjemper nå en kamp på to sider. Istedet for urinrørstent så har jeg nå et nyrekateter som delikat samler urin fra den ene nyra mi i en pose langs høyrebenet mitt. Jeg begynner igjen å tenke på alt jeg tok for gitt før. Kunne gå vanlig på do uten ledninger og slanger. Kunne sette meg ned på kne på gulvet. Kunne stå når jeg dusjer. Ha lyst på maten jeg tvinger i meg. The list goes on…

Heldigvis finnes det alltid grønne epler.

Etter 2/3 inngrep hvor det har blitt fjernet en blodpropp, så har både vi og legene begynt å se en skummel trend. Selv om foten er krympet så har vi fått beskjed om at det fort kan komme tilbake en ny. Da vil de eventuelt prøve å fjerne den en siste gang eller bare la den være. Og da går det bare en vei. Dette er de verste nyhetene jeg har fått til nå ettersom de er så nære og jeg kjenner på kroppen hvor store sjansene er. Allerede der og da føler jeg foten stramme litt ekstra rundt sokkekanten. Dette lover ikke bra, tenker jeg.

Over de neste dagene måles det greit med foten. Stabilt. 4 dagen- not so much. Det begynner så smått å øke. Men det øker. Jeg kjenner på meg at noe er galt. Uken fremover øker målene og legen min bestiller nye CT bilder. Hvordan klarer man være kreftlege? Det må være grusomt. Bildene viser slik som jeg har følt på meg. Ny blodpropp.Like stor som forrige. Denne gangen velger de å ikke gjøre noe med den. Jeg skal nå bare vente på døden. Jeg våger å spørre denne gangen, Hvor lenge har jeg igjen? Legen ser på meg med triste øyne igjen, og forklarer at hun ikke vet. Samboeren min buser litt mer konkret ut Er det snakker om timer, dager? Legen svarer: Det er snakk om uker. Herregud. Uker. Det er så liten tid. Og det eneste jeg vil gjøre er å late som ingenting. Ikke har jeg skrevet ferdig boken til Nova, Ikke har jeg.,,,,,ja, alt.

Hva gjør jeg nå? Når alle de jeg er glad i vil komme på besøk mens jeg bare vil klemme rundt den lille jenta mi, Jeg har plutselig ikke tid lenger. Hva gjør jeg nå?

Det blir litt mye oppi hodet nå…

De siste dagene har jeg gått med en slags helgefølelse. Det er nok p.g.a at vi har hatt besøk av min tante og kusine fra Askøy, noe som har vært veldig hyggelig. Når det er snakk om overnattingsbesøk så kommer det alltid noen favorittaktiviteter som ellers ikke tilbyr seg så ofte. Lange, frodige og folksomme frokostbord er en av dem. Slik som i dag. Det bugner av svart kaffe på kannen, uendelige typer pålegg, frukt og grønt på et eget fat, dyr fancy juice, egg i ulike varianter, skiver såvel som knekkebrød og god stemning. Gjerne et lys hvis vi husker. Det er så deilig, og jeg hiver meg etter enda et knekkebrød selv om jeg er mett hvis jeg ser antydning til utålmodighet hos noen rundt bordet. Bare litt til. Vi har det så koselig. Jeg tar en for laget lett. Slik sitter vi, til tredje koppen med kaffe begynner å gi litt magesår.

Foten min er generelt veldig kjip for tiden. Den er så opphovnet at jeg sliter med å få den oppi vinterskoen som jeg kanskje har nevnt prismessig her tidligere… Dette med foten pluss noe ekstra smerter etter drenet jeg har fått lagt inn i urinveiene, har gjort at kreften min har krøpet litt tettere opptil meg igjen, og jeg føler meg mer nedfor. Nedfor fordi jeg ikke klarer det jeg vil klare. Mannen min tar mer over for datteren vår. Jeg springer ikke like mye rundt og styrer hverken i huset eller med henne. Jeg er veldig inaktiv sammenlignet med bare et par uker siden. Det tynger meg. Jeg prøver å tenke at det skal gå over nå når jeg på fredag igjen skal inn og legge inn enda et dren som er spesielt rettet mot å bli kvitt dette problemet. Jeg håper det, selv om jeg kjenner jeg ikke har troen. Vet ikke hvorfor jeg ikke har troen. Jeg har kanskje mistet alt håp om at noe skal fikses helt. Det føles ihvertfall slik etter dagen i dag.

Den skulle bare være koselig. Dagen i dag. Jeg og mamma skulle dra med besøket vårt ned til Byrkjedalstunet og kjøpe overprisede julegaver og spise boller. Istedet ble dagen veldig koselig men også en veldig dyster og slitsom dag for meg. Rart hvordan man kan beskrive en dag på så mange måter samtidig. Jeg ble helt utkjørt.

Telefonen ringte rett før vi skulle ut døra. Det var god stemning. To søstre som ser hverandre for sjelden, og som blir mer og mer like for årene som går, er et ganske vakkert skue og tidvis frustrerende ettersom de begge er like distrè. De er herlige, min mamma og min tante. Jeg og min kusine derimot er som alltid plettfrie på alle måter. Uansett, telefonen ringer. Det er Oslo-nummer og jeg mistenker Aleris. Det er Aleris. En sekretær informerer. Leger har sett over dokumentene som er sendt inn og det bør gjøres en gen-test for å teste om min svulst vil kunne reagere på immunterapi. Det vil da være snakk om livsforlengende behandling. Vent…hva? Jeg blir satt ut. Hva med å bli helt frisk? Er det utelukket? Hvorfor påpeker hun at et er livsforlengende? Jeg forstår ikke. Når jeg spør så sier hun at det er ikke noe hun kan svare på. Såklart. Men hvorfor si det da? Hva har de sett i dokumentene som jeg ikke ser? Jeg må snakke med legene etterhvert.

Jeg begynner å få panikk innvendig. Eller, kanskje ikke panikk. Mer et tomrom? Eller en uro. En dyp uro. Jeg klarer ikke kjenne etter skikkelig. Jeg henger meg opp i denne ene setningen. Vet det er den setningen jeg nå gjør meg klar til å gi videre til min mann for å tolke sammen med meg og behandle videre på en måte som gjør at jeg ikke bryter for mye sammen. Han må fikse. Videre i samtalen snakkes det om en konsultasjon over telefon eller i Oslo ang. denne testen og prisen på den. Jeg gir beskjed om at jeg skal ta kontakt med dem igjen når jeg vet mer om hva vi vil og hvordan vi skal gjøre biopsien de trenger for denne eventuelle testen. Jeg må snakke med legen min inne på SUS kjenner jeg. Finne ut hva hun tenker om saken og stille litt flere spørsmål rundt denne testen + behandlingstart. Aner ikke hva som er lurt. Vente til vi ser om cellegiften fungerer først? For hvordan ellers vet man hvilken behandling som har effekt? Cellegiften som er gratis eller immunterapien som spiste huslånet? Kan være greit å vite? Jeg føler jeg er for dum til å ta slike avgjørelser. Kan ikke noen ta over nå og bestemme for meg? Så kan jeg lene meg tilbake og løfte frem armen slik jeg har gjort til nå? Jeg er en jævel til å ta imot sprøytestikk.

Derfor begynner turen mot bolleparadis med tårer og redsel. Først min mann, som betrygger og legger plan for time med legen min før vi kan avgjøre noe som helst. Jau. Så tårer med mamma. Så ut på biltur for å tenke på andre ting. Det er lurt. Det er koselig. Virkelig. Nede i Byrkjedal flyr tiden. Jeg bruker for mye penger og det er ingen boller. Kun enkelte dager har boller. I dag er ikke en av dem. Jeg prøver å ikke la resten av familien se hvor mye dette går innpå meg. Vi holder oss til kakao. Laber trøst. Men det er koselig. Virkelig. Selv om jeg plutselig blir ufattelig trøtt. Det skjer ofte når jeg har grått. Slipper løs så mye energi når jeg først gråter. Jeg føler jeg har fått dødsbudskapet på ny. At det går opp for meg på ny. Det er slitsomt. Er alt håp ute nå? Jeg prøver å kjenne etter. Har jeg litt igjen? Usikker…det føles som å stå med en liten fugl inni hånden når den blafrer med vingene. Vet ikke hvorfor jeg får denne metaforen opp i tankene.

Turen hjem kjennes ut som en hel dagstur. Jeg ligger som en potetsekk i forsetet, småprater med mamma og halv-sover om hverandre. Vi skal hjem til henne og spise god middag. Der møter min mann og datter oss også. Jeg gjør ting jeg egentlig ikke har energi til, men som jeg inderlig trenger. Det er veldig koselig. Det er god stemning rundt middagen og jeg nyter. Det får tankene over på noe annet. Over på hvor deilig det er å være sammen. Men vi må dra litt tidligere enn planlagt. Det er ikke bare jeg som er trøtt. Datteren vår synes også det har vært stas med besøk, men nå er det nok. Hun har vært zombie siden de kom. På tide med litt rutiner igjen. Så vi ender dagen med en like koselig tur hjem, en ikke like koselig leggestund, og meg foran skjermen med bloggen nå.

Tilstanden min er usikker. Jeg har falt litt mer til ro av å bare skrive disse innleggene kjenner jeg. Men jeg vil nok våkne i morgen og vrenge meg i hjertesmerte over at dette er livet mitt nå. Jeg vil ikke. Jeg vil tilbake til slik det var. Da jeg var frisk. Nå må jeg i tillegg kanskje gi fra meg det lille håpet jeg hadde også. Men jeg har på følelsen av at det ikke er mulig heller. Håp er noe man velger å ha. Jeg er jo ikke en som gir slikt fra meg frivillig heller. Bare i tunge tider. Og de vil jeg ihvertfall ikke slippe til. Men de gjorde det litt i dag. Får jobbe med det videre i morgen. Jeg bare hater dagene jeg møter nå. Det er for mye. Nytt inngrep, start av cellegift, og ikke minst det jeg hater mest; vanskelige og viktige telefonsamtaler med viktige personer og ukjente personer. Som jeg må ta. Ta styring over og sørge for går den veien jeg vil. At jeg stiller alle de riktige spørsmålene og får alle svarene jeg trenger. Det krever mye av meg. Gleder meg til disse dagene er over, når enn det er.

Et lite rop i frustrasjon

Jeg vil fokusere litt på noe som er tabu ved kreftsykdom. For ja, det finnes faktisk tabuer her også. Man skal tåle så inderlig vel, den urett som rammer en selv. Særlig når det gjelder kreft, føler jeg. Helt siden jeg kan huske har kreft vært en sykdom folk er så JÆVLIG flinke til å stå i. Folk KJEMPER, er POSITIVE, og har PÅGANGSMOT til tusen. Ikke minst er man STERK. Er det tabu å si at det ikke gjelder meg? Er det tabu å gå så langt å faktisk si at det provoserer meg? At det nesten skaper et press, slik som kroppspress gjør på mange måter? Bare på psyken? Drar jeg det for langt? Jeg vil pirke borti noe kjenner jeg.

Som nevnt tidligere så er det ikke ofte jeg har følt meg særlig sterk. Ikke vil jeg si at jeg kjemper heller. Hva nå enn det skal bety. Kreft er ikke en sykdom man skal vinne eller tape over mener jeg. Det får alle som dør til å høres ut som om de ikke gjorde nok. Det blir ikke riktig. Greit, du har dem som står og kjederøyker utenfor stråleavdelinga, eller som nekter å gå til legen ettersom varme stener med åndelige egenskaper vil gjøre sammen nytte (fyll inn ønskelig vås her). For her er det sikkert mange som mener mye kunne vært unngått såklart.

Jeg benytter meg av de mulighetene jeg har for å bekjempe denne forferdelige sykdommen, men ikke i den forstand at jeg er en kriger på slagmarken med hevet sverd og passende utrop som “kreften skal ikke ta knekken på meg!” eller “Her skal du motstand finne!”. Det er faktisk ikke noe jeg kan gjøre noe med. Jeg kan jobbe med å leve godt mens jeg har denne sykdommen og tenke positivt slik at dagene mine blir gode, som om jeg var frisk og ikke hadde denne bunnløse bekymringen hengende over meg 24 timer i døgnet. For det er kanskje den største jobben jeg gjør selv og som jeg mener er viktig for å takle alt dette. Å kunne beholde en god psyke som gjør at jeg kan ha flere positive dager enn negative. Det er en jobb jeg må gjøre selv. Og det er forferdelig tungt. Men givende når det fungerer. Jeg motsier meg kanskje litt i dette innlegget allerede. Men det er en kompleks sykdom, og med den like komplekse måter å takle den på. Det er litt det jeg mener, at jeg føler at alle skal takle kreften på samme happy-go-lucky måte, uten rom for å si “Nei, faen vet du hva…dette går ikke”. “Jeg orker ikke. Ikke i dag ihvertfall”.

Jeg har hatt en sånn dag i dag. Og jeg har nevnt at jeg har hatt lengre perioder av dette også, tidligere. Det går opp og ned. Jeg er ikke en av de jeg føler er ALLE andre som løper sine egne maraton for kreft, eller hiver seg med Nordsjørittet for første gang fordi de av en eller annen grunn plutselig er i mye bedre form ETTER de fikk kreft. Det er vel og bra for dem, jeg bare føler meg enda mer alene i min gule godstol, med kjeften full av sure fisk for øyeblikket, og allerede en dårlig samvittighet for aktivitetsnivået til et bedøvd dovendyr. La meg få takle kreften bra uten å måtte være så aktiv, positiv og ny-giv-inspirerende hele tiden. Eller la meg slå et slag for oss som føler at kreften er den største ulempen i livet vårt, og ikke en mulighet til noe annet seize the day bullshit. Ikke alle fungerer slik. Det betyr ikke at vi ikke er opptatt av at det er viktig å være positiv og ha gode dager. For det er det viktigste av alt. Jeg går til psykolog som forteller meg det. Jeg praktiserer og når jeg får uttelling så vet jeg at det stemmer. Livet man har skal leves selv om man er syk. Selv om man ikke får like mye tid som man vil og var innstilt på. Jeg bare nøster litt opp i det jeg vil tørre å kalle sykdomsidealer.

For det virker som man har et ideal for hvordan man skal takle spesielt kreft. For å gjøre det lettere for folk rundt? For å gjøre det mer behagelig å lese om? Lettere å trøste og snakke med de som er rammet? Ikke vet jeg. Men jeg personlig føler meg ukomfortabel rundt rollen. Jeg passer ikke inn i den. Jeg føler av og til at jeg taper kampen fordi jeg er så langt borte fra dette idealet jeg så ofte leser om i aviser og ukeblader. Jeg er en mellomting, som vi jo alle egentlig er. Og derfor har jeg i dag en dårlig kreftdag. Som jeg vil kalle det. Skal fortelle litt om hvorfor også. Jeg ville bare begynne med å slå et slag for oss som er like fulle av kreft, men som ikke motiverer til noe spesiell form for livsstilsendring eller pågangsmot. Jeg dras heller mot en Nemi-tilværelse med selvpleie innen dyre vintersko (hvorav en jeg ikke kommer oppi lengre), godis og venner som avleder eller stryker på meg. Det funker fint det også.

Mørbanket og tom innvendig

Tittelen i dette innlegget bærer tydelig preg av mine opplevelser det siste døgnet. Jeg er enda usikker på om jeg klarer å formulere noe fornuftig ut av de siste 24 timene. Jeg hadde kanskje trodd at inngrepet jeg skulle igjennom var litt lettere enn det kanskje viste seg å være. Ikke mye, men nok til at jeg sitter her nå og ikke klarer å gjøre det jeg hadde planlagt i dag i det hele tatt. Det er trist for meg. Det er handle-mandag. Noe jeg alltid gleder meg til. Mandag er så fin for den kommer etter søndag, som alltid har vært en drittdag for meg. Alt er stengt. Livet er stengt. Eller det føles litt slik ut. Man må finne på andre ting. Jeg liker ikke andre ting. Derfor er mandag frihetens dag igjen for meg. Ihvertfall nå. Men jeg sitter her hjemme i morgenkåpen. Riktignok med en god kopp kaffe, men jeg kjenner at formen binder meg fast hjemme. Enn så lenge.

Jeg har vært veldig sår og øm i området i magen og nyrene. Det hadde jeg ikke regnet med. Tablettene mine tar det meste men jeg føler jeg har vært igjennom et keisersnitt innvendig, selv om jeg ikke vet hvordan det er. En mild versjon. Jeg beveger meg ihvertfall som en gammel dame og må være forsiktig med hvordan jeg vrir og vender meg. Det gjør at jeg innser at julepyntinga som var planlagt i dag kanskje går ut. Det gjør meg veldig trist uten at jeg forstår hvorfor. Det er jo bare å utsette noen dager. Ikke verre enn det. Hjernen min tar ting litt mer alvorlig nå kjenner jeg. Må passe på å jobbe med den slik at den ikke løper fra meg. Tror det er fordi jeg vet at det kommer et inngrep til denne uka. Det blir tungt for kroppen kjenner jeg. Og tungt for meg. Jeg storkoste meg ikke inne på sykehuset i går.

Dagen startet tidlig. Bestevenninna kjørte meg inn til SUS til klokken 08.00 som var da jeg hadde fått beskjed om å møte opp. Det var godt å bli kjørt og slippe taxi. Det er noe med å ha en du er glad i til å starte en slik dag. En du kjenner. At ikke alt er fremmed og ekkelt. Oppe på 4AC så satt jeg en time og sov på venterommet før jeg fikk tildelt et rom og ble lagt inn. Ikke kunne jeg forsyne meg av kaffimaskinen i hjørnet heller, ettersom jeg måtte faste! Det var jo helt krise. Inne på enerommet mitt ble jeg spurt om jeg hadde dusjet. Dusjet? Nei? Skulle jeg det? Sykepleieren dobbeltsjekket og ja, det måtte jeg. Dette var nytt. Nå følte jeg meg litt som en fange som var ankommet fengsel faktisk. Strip down, inn i dusjen, nye fremmede klær, stygg truse, await further instructions! Jeg ble deretter liggende og siklesove i senga frem til klokken 13 når de endelig kom og trillet meg ned på operasjonssalen. Der fikk jeg vite at jeg skulle ha samme bedøvelse som jeg hadde under brachyterapien (innvendig stråling) i Oslo. Spinalbedøvelse. En slags epidural, hvis det ikke er akkurat det det er. Uansett, så vekker det ganske dårlige minner. Jeg var ikke ekstatisk. Men som vanlig er jeg veldig føyelig med alle autoriteter og smilte bredt og tok i mot alt som ble kastet mot meg av instruksjoner og beskjeder. Sprøyten gjør egentlig ikke så veldig vondt, og det går fort. Jeg ba om å slippe bedøvelsessprøyten de setter først, for den er faktisk vondere. Det var heldigvis null problem. Inngrepet tok cirka 30 min og folka som jobber i disse rommene er så flinke på å ta vare på deg. Jeg synes de er så gode. Og utrolig profesjonelle.

Etterpå ble jeg trillet opp på et sted som heter oppvåkning. Der ligger man til man er utenfor livsfare eller noe i den dur. Jeg skulle ligge til følelsen var greit tilbake i bena. Det tok noen timer. Så jeg sov litt til. Ikke før klokken bikket 17 var jeg oppe på gynokologisk igjen. Jeg hadde fått beskjed tidligere at jeg kunne dra hjem samme dag hvis jeg ville det. Nå måtte jeg bare få samme klarsignal fra gyn. Jeg hadde så lite lyst til å måtte ligge over! Nå hadde jeg ikke nok følelser i bena til å gå enda, så jeg visste det ville ta noen timer til, men sykepleieren min var også positiv, så jeg slurpet i meg den håndfullen med blomkålsuppe jeg fikk når jeg trillet tilbake, og fikk lest litt i boka mi. Klokken 21 kunne jeg dra, og ei god venninne gjorde hjemturen min lett og trivelig slik den hadde vært samme morgen. Jeg har så fine venner. Slike småting betyr så mye for meg og dagene mine. Og denne dagen hadde vært fylt av hvite vegger, hvite mennesker, grønne mennesker, grønne vegger (ironisk nok,ja) hvit mat, hvite klær, forferdelig sykehuslukt som ei kan beskrives, man bare lukter død selv om man er nydusjet. Klarer ikke beskrive den. Det å ligge på enerom en hel dag med bare seg selv og egne tanker er grusomt for meg. Man får tid til å kjenne på at man ikke er frisk. Og jeg merket at tankene ble mer og mer negative rundt andre ting også. Begynte plutselig å henge meg opp i småting som ikke betyr noe og gjøre dem større og negative. Det er ikke bra. Jeg gjør det enda, litt nå kjenner jeg. Det å sitte her å ha litt vondt fremdeles, ikke komme meg ut. Det skal ikke mer til med meg.

Jeg vet ikke helt hva jeg trenger nå. For at jeg skal få denne dagen til å bli god. Jeg tror jeg skal begynne med å skrive en god handleliste til mannen min. Kanskje klarer jeg å bli med på butikken. Jeg vil ha ei julestjerne også. Det hadde kanskje hjulpet. Å få mannen til å henge opp ei stjerne. Da har vi ihvertfall begynt. Jeg må ringe inn og forhøre meg om neste inngrep. Vi må kunne planlegge jobben til mannen min rundt det ettersom jeg tydeligvis vil trenge hjelp til Nova hvis formen min er slik. Og jeg har lagt planer denne uken med mennesker som kanskje må gå ut siden jeg blir mørbanket her, og det er ikke kjekt. Nei, nå kom mannen hjem. Får diskutere med ham og finne ut hvordan vi vil løse dagen utover. Må jo bare nyte å ligge strak ut på sofaen også. Det ER noe i det å la kroppen hvile. Ikke ha dårlig samvittighet. Får jo skrevet litt her da:) Det at dagen i dag er litt preget av gårsdagen, betyr ikke at det ikke går over. For det gjør det. Ting går over. Heldigvis.

Rart hvordan man bare kan skru av

Min beste venn sa i dag noe som jeg bemerket meg litt ekstra. Vi snakket om noe som omhandlet meg selv i fortid. Altså når jeg er død. Og hun sa at det er rart hvordan vi bare kan skru av. At vi plutselig snakker om når jeg er borte, enten i en bisetning eller for å snakke litt praktisk eller bare dumper borti at det er realiteten. Så snakker vi om det nesten naturlig, som om vi bare skrur av. Jeg tror det er bra at vi klarer å skru av slik. Det gjør det mindre smertefullt å snakke om det vi alle er mest redde for og som vanligvis vil bringe frem for mye og vonde følelser. Eller triste følelser. Da er det viktig å kunne skru av et øyeblikk. Få det sagt uten noe spesielt ubehag og gå videre i samtalen.

Dagen i dag vil jeg skrive litt om. Ikke fordi det har skjedd noe spesielt, men fordi den var spesielt fin, slik som de fleste dagene jeg har hatt i det siste. Og de vil jeg dele med dere. Det kommer nok av kjipe dager fremover kjenner jeg denne sykdommen rett, så da er det viktig å gi rom til de gode også. Jeg har sagt jeg skal dele begge deler. Jeg har funnet ut at jeg liker veldig godt å skrive, pluss den gode tilbakemeldingen jeg får gjør at jeg føler jeg ikke tvinger for mye på dere heller. Det er viktig for meg. Jeg er en av de som ikke vil være i veien. Samtidig som jeg er en av de som vil ta plass. Jeg er en kompleks person.

I dag forsov vi oss. Lillejenta som ikke ville sovne før halv ti i går, ville jammen sove litt ekstra lenge i dag må man skjønne! Da ble klokken fort 08.30 før mamma gadd å tvinge monsterfoten av pølseputa og rulle ned på gulvet etter klær som noenlunde passer en kropp som har lagt på seg alle 20 kiloene hun mistet på kurer for drøyt 4 måneder siden. Det er helt greit det. Måtte bare innse realiteten av bolleforbruket at some point og veie meg i forberedelse av narkosen jeg skal ha på søndag. Bare velstand her i huset<3 Og litt vann. Forhåpentligvis:p

Jeg leverte en storfornøyd og uthvilt pike i barnehagen før jeg vendte tilbake i retning jobben min. Et etterlengtet besøk. Det var lenge siden jeg hadde vært innenfor dørene der nå. Jeg kjente med en gang jeg svingte inn mot parkeringsplassen at dette kunne bli tungt. Tyngre enn jeg forventet. Gråten satt seg plutselig i halsen når jeg så skolebygget. Jeg fikk en sterk og ubehagelig følelse som fortalte meg at jeg ikke jobbet der lenger. Det var en følelse av å ha kuttet alle bånd til arbeidslivet. Det var ikke noe å komme tilbake til. Jeg skal dø av denne sykdommen, og den dominerer nå så mye av livet mitt at det er ikke rom for å vende tilbake til noe jobb før den tid uansett. Det er over. Finito. Du skal bare på besøk. Og det vil også ta slutt. Det er ikke vits. Du er for alltid utenfor nå. Alle disse følelsene svømte plutselig igjennom meg. Ikke tanker direkte. Bare følelsene til dem. Det gikk raskt. Som en strøm kanskje. Som overveldet meg i noen sekunder. Fikk meg til å reagere kraftig i det øyeblikket før de forsvant igjen. Men jeg satt tilbake helt tom innvendig etterpå. Det ble ekstra vanskelig å gå innover mot skolen. Tårene sto klare til å angripe når som helst kjente jeg. Var dette så lurt? Jeg er veldig for grining. Jeg er veldig for åpenhet rundt følelser. Men hvis tilstanden er slik at hvis en elev smiler til meg i det jeg kommer inn, og jeg umiddelbart starter å hylgrine fordi jeg ikke kjenner denne eleven, men kunne potensielt ha gjort det hvis jeg faktisk jobbet der, så skjønner jo selv jeg at det er lurt å holde seg hjemme litt til og jobbe med tingenes tilstand litt grundigere.

Men jeg tuslet altså oppover og inn i gangen på skolen. Den første jeg så var favoritten min hos vaskepersonalet. Hun som alltid har gode klemmer, gode ord og smil til alle. I dag var hun fylt med enda flere følelser. Jeg så det boblet i henne når hun fikk øye på meg. Det boblet i meg også. Jeg slet med å kontrollere følelsene mine. Hun klemte meg så hardt og lenge at tårene skrek og tviholdt seg til de usedvanlige lange øyevippene jeg nå ironisk nok har fått. Jeg blir så følsom av denne dama. I det øyeblikket. Hun ber for meg ofte sa hun,og så meg inn i øynene med et blikk som brant seg fast i meg. Jeg så hvor inderlig hun mente det. Jeg er glad i henne. Men jeg måtte også skynde meg videre. Jeg hadde ikke klart å holde tilbake gråten hvis ikke. Så vi vinket hade litt for raskt kanskje. Jeg fortsatte innover og snek meg raskt inn på personalrommet.

Jeg ble stående og småprate litt med min tidligere partner in crime som heldigvis stod alene og beundret personaltavla. Jeg holdt nesten på å grine ham oppi ansiktet, men utrolig nok så roet det seg plutselig og jeg kunne ha en samtale uten å høres ut som om jeg hadde en kokt potet i halsen. Det var godt å se folk igjen. Litt videre inn traff jeg flere og det nærmet seg lunsj. Jeg avtalte også å treffe klassen jeg var kontaktlærer for, for å pynte litt til jul og si hei. Det gruet jeg meg også litt til kjente jeg. Hva ville de si når de så meg? Nei, 15 min fikk holde. Inn og ut. Slik at det ikke ble awkward for hverken dem eller meg. Gjøre oss en tjeneste alle sammen. Så gikk vi opp mot klasserommet. I det vi nærmer oss døra hører jeg plutselig “Susanne!”. 3 elever har fått øye på meg, og til min store lettelse så gjenkjenner de mitt forandrede legeme og anerkjenner min tilstedeværelse med både ekstatiske hopp, brede smil og ikke minst det klassen her er kjent for; de varmeste klemmene. Flere oppdager hva som skjer og jeg ender opp med en egen klemmekø. Det beste i livet er klemmekøer fra slike individer. Som bare er glad for å se deg og som vil vise det med å fysisk presse deg inntil seg for å være god. Det er slik datteren min også gjør. Inntil låret. Hun når ikke lenger opp. Det er like fint.

Jeg endte opp med å være der hele timen, sittende og lage julelenker med ivrige elever. Vi småpratet, klippet og limet. De var flinke til å fortelle meg at jeg er savnet. At jeg er en god lærer. At jeg har gode timer. De vet hva jeg trengte å høre akkurat i dag virket det som. Jeg elsker dem. Jeg visste ikke hva godt jeg kunne si om dem tilbake for å veie opp, men jeg prøvde å formulere noen ord på slutten av timen. Håper de forstår hvor bra de er. Hvor mye det betyr for meg at de heier på meg, og at de vet hvor mye godt de gjør bare ved å være slik de er.

Etter en deilig time i et klasserom igjen så gikk jeg ned og snakket med lederen min om veien videre. Vi ble enige om en plan jeg er særs fornøyd med. Det vil være behov for min videre sykemelding men jeg skal slippe å bare sitte og føle meg som en gammel potteplante på personalrommet når jeg først kommer på besøk. Jeg skal få bidra der jeg kan og det jeg klarer. Det blir litt sunnere for meg tror jeg. Nå gleder jeg meg over å komme innom jobb igjen. Denne dagen gjorde mye godt. Jeg er prisgitt en leder som er et så gjennomtrengt godt menneske at jeg kunne hatt henne på peishylla. En av de som besitter så mange gode kvaliteter at de automatisk blir et forbilde og gjør at man bare vil øke innsatsen innen alt man gjør.

Min mann møtte meg på veien ut og vi bestemte oss for å ta inn på et bakeri mens huset vårt ble vasket<3 Det er alltid koselig å få ham med ut på mine endeløse kaffe-behov. Jeg synes vi får flere gode og intime samtaler ut av det. Etterpå hadde jeg nok en kafè-date med som tidligere nevnt min beste venn. Jeg liker å poengtere det fordi hun er så bra. Hun er slik jeg håper Nova blir når hun vokser opp. Jeg har mast på hennes mor om oppskriften men hun vet ikke selv hva hun har gjort helt riktig, så vi er litt oppgitte. Får bare tvinge ungen vår mest mulig på henne oppover og håpe at det “rubs off”.

Enda en dag over. Enda en dag som har vært så fin. Stadig mer påfyll i “Dette går bra. Det går over.” -sekken som jeg trenger til de regntunge dagene som kan og vil komme.

Det skjer mye fremover

Akkurat nå skrikes det i små lunger. En liten en som ikke vil legge seg. Det høres så hjerteskjærende ut, men vi må holde oss til leggerutinen. Kanskje den bør endres litt på slik at hun ikke er så forferdelig lei seg slik hun er for tiden. Vanskelig å vite og gjøre alt riktig. Slik er det med barn. Men hun sovner tilslutt, og så er det ny dag fylt med smil, undring, nye gestikuleringer, ord og dansemoves. Tror hun har det fint. I morgen etter jeg leverer i barnehagen så skal jeg på frokost til ei venninne. Det er en kjekk aktivitet som ikke kommer for ofte. Da blir det mer kaffe og god samtale<3 I tillegg har jeg tegnet opp en konkret tidsplan for dagen med tanke på gjøremål slik at mannen også er fornøyd med å bli med meg å være litt effektiv.

Dagen i dag har vært en liten berg og dalbane. Følelsesmessig. Når jeg skriver dette ordet så vil Chrome at jeg heller skriver følelsesfattig. Det kan forsåvidt stemme, ettersom jeg føler jeg har vært veldig rar følsom i dag men har ikke klart å gråte slik jeg kanskje vil eller har hatt et behov for. Men jeg er kanskje ikke der enda. Bare på bristepuktet. I samme sleng så vil jeg irritere meg litt over de røde strekene som kommer under ordene mine her titt og ofte. Når de ikke er skrevet feil. Og når jeg spør om feilen så later Chrome som ingenting og foreslår et annet ord eller verre, en orddelingsfeil! Slike ting blir jeg GAL av. Spesielt i perioder som begynner nå. Når det er mye annet alvorlig som tynger meg, så skal chrome ikke klare en brøkdel av jobben sin engang. Arg! Jaja, dere ser fort hvor dette innlegget bærer hen…

Det har vært en berg og dalbane ettersom jeg i går og i dag har fått litt mer konkret informasjon rundt timene mine fremover. Jeg skal få satt inn første stent på søndag, og deretter ett til for å åpne blodkar neste uke. Forhåpentligvis vil dette redusere/fjerne hevelsen i foten min. Det hadde vært fint. Så er planlagt oppstart på ny cellegift satt til 9.desember. Denne informasjonen har vært grei å få kjenner jeg. Må ligge over på sykehuset på søndag mest sannsynlig, men siden formen vil være fin regner jeg med, så kan jeg ta med bok og lese litt og skrive blogg for å få tiden til å gå.

Jeg merket jeg var like trøtt i dag som i går og måtte ha både en og to powernaps iløpet av dagen i dag som egentlig skulle involvere litt julegavehandling med min svigerinne. Men jeg orket ikke. Kroppen likte ikke tanken på trasking rundt på et senter. Så jeg ble sittende hjemme og prøve å finne ut av hvordan jeg skulle kontakte Aleris i Sandnes. Turns out, de finnes ikke! For det første heter det ikke Aleris, men Kolibri Medical. Eller rettere enn det; Forusakutten. Da jeg endelig fant frem og ringte dem så fortalte de at de ikke lenger hadde en kreftlege, så immunterapi var ikke noe de kunne tilby. Jaha? Neivel. Det syntes jeg var litt rart så jeg begynte å google febrilsk etter denne legen som jeg visste min egen lege hadde nevnt som primærperson for denne behandlingen. Og mye fant jeg. Tilsynssaker meg her og tilsynssaker meg der. Opphevelse av lisens og hele pakka. Slik jeg har forstått det. For det er en liten jungel med informasjon der ute, og jeg er ikke 100% sikker på om jeg har fått med meg alt. Om han fortsatt praktiserer en plass eller er gått helt under jorden. Det er som en film! Bare en klisje. Mange har fått med seg denne saken i Stavanger Aftenblad, inkludert meg, men som ikke har tenkt mer over den ettersom jeg ikke var i døende behov for denne behandlingen selv akkurat da. Nå, derimot! Hva gir du meg?! Kom tilbake på jobb. Slutt å være dust? Nei, ser ut til at det blir å krype til Oslo. Der har de ihvertfall klinikken jeg kan riktig navn på; Aleris. Her tilbyr de godsakene, vettu. Det er bare ekstra langt unna. Det koster å krype også. Pluss flyskammen. Akk. Men jeg har nå både ringt og sendt dem en mail, hvor jeg fikk tilbake en forespørsel på alle papirene de trenger. Håper legen min klarer å snu seg fort rundt og fikse det uten problemer, ettersom jeg har papirmøljefobi.

Så får vi se hva de sier på en eventuell konsultasjon som de skal ha et hode og en arm for. Kjenner jeg er mer skeptisk nå selv etter min lille dag med frustrerende googling og for mye alenetid. Jeg har som sagt ikke godt av å være for mye alene. Blir godt med en litt mer aktiv dag i morgen og mer frisk luft. Det er ikke alt kaffe kan kurere. Jeg er litt full av gruff nå. For det var noe ingen visste hva var, ikke sant? I reklamen? Det var poenget? Slik føler jeg meg nå. Gruffen.

Sykehusbesøk med blandede følelser

I dag etter å ha levert Nova i barnehagen (ja, Nova med “å”) så slang jeg meg ned i den gule godstolen min når jeg kom hjem igjen. Med en god kopp kaffe. Og så sovnet jeg. Tror kroppen er litt sliten etter turen vi har hatt i helgen og jeg trengte litt ekstra søvn. Våknet igjen i 12 tiden med sikkel langt ned til buksekanten. Uthvilt og fornøyd fortsatte jeg å lese litt i boka mi. Etter en stund kom tankene over på timen jeg skulle ha på sykehuset i dag. Den kl 17. Det begynte å nærme seg henting i barnehagen igjen også. Jeg kjente at kroppen vrengte seg litt med tanke på denne timen. Jeg var ukomfortabel og begynte å bli litt nervøs. Det er alltid like spennende. Hvilke nyheter vil de ha til meg denne gangen? Det er alltid noe nytt. En tvist eller noe vi ikke har fått med oss, som nå blir unveiled. Slår aldri feil. Ofte er det hverken positivt eller negativt, bare nytt. Informasjon som vi ikke har fått med oss, eller tolket annerledes tidligere. Det er en rar følelse. Men den er ofte en lettelse. Den kommer av at vi har stilt enda flere spørsmål. Og fått enda flere svar. Eller grundigere svar. Sånn sett kan man si at hvert møte er fremgang. Fremgang av informasjon, eller kunnskap om sykdommen min. Som jeg kan ta inn under en stor paraply og prosessere og pusle sammen til et større bilde. Jeg tør å spørre mer for hvert møte nå, og derfor får vi også vite mer. Legen svarer kun på det vi spør etter. Jeg skrev ned noen notater på telefonen for å unngå å glemme viktige spørsmål jeg måtte ha. Jeg må alltid ha backup for slike samtaler. Jeg glemmer så fort hva jeg lurer på. Blir så lett stresset av selve situasjonen vi sitter i, og derfor blir hjernen litt lapskaus. Da er det greit med en mann som stiller spørsmål utifra det han tror jeg glemmer å tenke på, pluss en liten notatapp til meg selv. Funker hver gang.

Min mor og søster kom midt i lapskausen for å ta over barnevakten. Jeg kjørte inn og møtte min mann på sykehuset før det bar opp i 4.etasjen på 4AC. Gangene jeg kjenner altfor godt nå. Ansiktene jeg er på nikk med. Kaffimaskinen som har masse utvalg og er gratis. Den er jeg faktisk glad i. Noe positivt er det alltid:) Jeg valgte meg en god kakao i dag. Det var ekstra fint siden det blir så tidlig mørkt ute nå.

Legen min tok imot oss på et lite værelse rett innenfor venteområdet. Jeg hater oppstarten av slike møter mest. Hvem skal begynne? Medlidende blikk flakker. Men så er vi i gang. Hun har ikke sett bildene men fått rask info om hva de viser. Hun begynner først og fremst å snakke om urinrøret mitt. Det ser ut til at det er såpass trykk på det at det samler seg opp urin i nyren og det renner dårlig gjennom urinlederen. De vil derfor legge inn et slags dren for å åpne opp for bedre flyt. Dette må opereres inn enten med lokal bedøvelse eller full narkose. Jeg kan bestemme eller de kan komme med anbefaling. Vi ser. Denne må jeg ha resten av livet og må skiftes hver 3 eller 6 måned. Hun spurte om jeg har kjent noe ubehag i siden i det siste. Det er jo akkurat det jeg har, så da tror jeg på at det de vil gjøre er fornuftig. Dette er ikke et stort problem i mine øyne, samtidig som det er skummelt. Det er skummelt med inngrep i egen kropp. Det kan komme infeksjoner i ettertid som kan være problematiske osv. Jeg liker det ikke, men det kunne vært så mye verre. Jeg får tenke slik. Vil unngå, men kan ikke henge meg for mye opp i det. Virker som det ikke er en for stor greie. Håper jeg ikke vil merke særlig til det.

Etter denne informasjonen går vi over til hovedproblemet, nemlig svulstevoksingen. Vi synes alle den skal slutte med det. Men siden den har valgt å ikke gjøre det, så er det nå viktig å starte med cellegift så fort som mulig. Min siste cellegifttype. Det er det eneste alternativet som står igjen på den korte listen av cellegifter som kan ha effekt på min celleklump. Det er også derfor jeg skal sette inn dette urinrørgreiene allerede denne uka slik at vi får begynt på giften. Det blir samme opplegg med 6 kurer hver 3.uke. Så tar vi nye bilder halveis og ser hvordan det går. 30% ish sjanse for at den har ønsket effekt. Men har den effekt, så har den effekt. Vi krysser fingrene og hiver oss uti med armer og bein. Som alltid.

Så over til det som gjør møtet spennende uten noe negativ eller positiv vinkling. For et følelsesspekter man er innom i en slik prosess som dette. Jeg ante ikke at det går an å kjenne på ting slik jeg gjør nå. Vi fikk samtalen over på immunterapi igjen. Jeg hadde noen spørsmål angående tilbudet jeg vet eksisterer på en privatklinikk her i Sandnes. Der tilbyr de immunterapi til alt som kan krype og gå på to bein visstnok. Det er derimot ingen garanti for at du ikke kryper ut igjen også. Legen min sier med andre ord at det er ingen garanti for at deres behandling vil fungere på min kreft, men at det også ikke er umulig at den vil det. Hennes jobb er å finne studier som jeg kan passe inn i for å få vite om akkurat min krefttype vil kunne respondere på immunterapi. Aleris i Sandnes har kanskje ikke denne testen/studien og har derfor ingen garanti for at de mangfoldige tusen man bruker faktisk vil oppnå noe som helst effekt. MEN det er ingen som har dødd eller tatt skade av behandlingen slik jeg forstod henne. Og det er da hjernen min slår inn i overlevelsesmodus og håp ut av en annen verden. Ingenting å tape utenom pengene jeg ikke har?! Eller? Vet ikke. Noe ble ihvertfall aktivert inni meg kjente jeg.

Så i morgen tenker vi å ta kontakt med klinikken og avtale et møte eller noe. Legen var skeptisk siden de drives av pengene, og det skjønner jeg. Men hun sa ikke at det var umulig at det ville fungere heller. Jeg vet at hver sprøyte de gir koster rundt 50 000 kr. Vet ikke om alle behandlinger blir gitt i sprøyter heller. Jeg aner ikke hvor mange sprøyter man trenger, men har hørt at det er en del, og at behandlingen tar tid. Det er altså snakk om mye penger. Jeg skal spørre etter et estimat. Jeg tipper at bryllupsfesten er utav vinduet ihvertfall. Og huset. Og cottage cheese frokostene med blåbær. Blåbær er insane dyrt hele året. Og ungen bør vi kanskje omplassere. Det er dyrt med barn. Kan være dere ser meg med bøssa utfor din lokale Kiwi snart. Her skal det leves!

Uansett så får vi nok mer informasjon i morgen. Jeg merker jeg kanskje har for store forhåpninger nå. Slik blir jeg alltid. Jeg vil ikke bli skuffet. Jeg må prøve å fokusere mest på cellegiften jeg nå skal få, og at svulsten min faktisk ikke har spredd seg. Legen nevnte som en annen “spennende” nyhet at det kan være den ikke sprer seg i det hele tatt. Det er også en mulighet. At den bare vokser lokalt og forårsaker død og bedervelse der den er. Og det har jo også sine fordeler og ulemper visstnok. Alt man skal bli klok av! Det tolket jeg som litt positivt også. Vet ikke hvorfor. Jeg skal uansett en spennende dag i møte i morgen også med ny telefonsamtale med legen om veien videre og litt mer info + ringe klinikken i Sandnes. Så får jeg oppdatere bloggen etterhvert. Det jeg gleder meg til nå er at mannen har fri i morgen og jeg vil henge litt med ham, pluss dra på besøk til min bror og hans familie på ettermiddagen. Så vet ikke om det kan senke seg noen ro, men jeg har ihvertfall fått svar på de spørsmålene jeg har hatt til nå. Det er godt.

CT resultater og miniferie


Torsdag morgen hev vi oss i bilen og satte snuten mot Askøy. Været var nydelig og vi hadde med mamma, som var ekstra koselig. Turen opp gikk veldig fint. Datteren vår trives ganske greit i bil og det er derfor lite grining og sutring. Ny stol har hun fått seg også, så nå har hun mer utsikt fra vinduet. Jeg har aldri vært fan av området mellom Stavanger og Bergen utsiktsmessig, selv om mange kanskje vil være uenig med meg der. Bare stein og berg og hav. Kjedelig. Men roadtrip er gøy så vi koste oss:) Jeg hadde smurt med nistepakker, noe som jeg ikke pleier å gjøre. Det er kjekt med husmorpoeng! Koselig med medbrakt som faktisk blir spist litt av, så hadde mamma med kaffe på termos. Slike ting er blitt ekstra meningsfulle etter jeg ble syk. Rart!

På siste fergen så ringte telefonen og jeg så med en gang at det var sykehuset. Nummeret starter med 51 51…Jeg tok CT dagen før og tenkte meg at de kanskje hadde sett på bildene allerede ettersom de pleier å ha møte på torsdager. Jeg hadde ringt inn til kreftkoordinator noen dager tidligere og bedt om å få et møte inne på sykehuset for å vite resultatene ettersom jeg da kan ta med min mann. Det er litt viktig for meg fordi jeg blir lett stresset når jeg snakker over telefon om slike viktige ting. Det er vanskeligere å høre og ikke minst huske det som blir sagt. Jeg har en tendens til å huske mer negativt og vinkle ting som blir sagt mer negativt, og derfor er det viktig at min mann hører de samme ordene og kan i etterkant fortelle hva som faktisk ble sagt. Det har vist seg å være veldig lurt i ettertid ser vi. Det er ofte helt forskjellige versjoner vi har dannet oss, og hans er ofte litt mer positive enn mine inntrykk. Da er det godt å være to. Men i dette tilfellet så ringer da den ene legen min mens mannen min er inne på ferja og skifter bleie. I tillegg er det første han legger ut om, resultatene fra CT og jeg blir kastet inn i det med en gang. Får ikke tid til å si stopp, jeg vil ikke vite før…

Han er en veldig koselig lege og en blid og positiv fyr, men jeg skulle ønske de ikke var så veldig glad i å legge ut om ståa på telefon. Det blir liksom så uformelt, når dette er så veldig viktig for meg. Uansett så sier han ihvertfall at han har en positiv nyhet og en negativ nyhet utifra det de har sett på bildene. Den positive er at det ikke er kommet noe nytt. Altså, det er ikke tegn til spredning. Det er veldig bra, og noe de alltid frykter. Jeg er også fornøyd med det kjenner jeg. Den negative nyheten er at svulsten ser ut til å ha vokst 0,5 cm ut på siden. Det er ikke så kjekt å høre. Selv med en stor stråledose mitt i fleisen så har dritten klart å holde seg i live og til og med vokse litt. Det er litt av en kreftklump jeg har å deale med. Synes den kan ta seg en bolle og begynne å bli litt mer påvirket av all behandling vi kaster mot den. Jeg hadde jo et håp om at svulsten skulle gå litt tilbake denne gangen. Den gang ei. Så nå vet jeg ståa med bildene og hva de viser. Veien videre nå skal vi snakke om på et MØTE. Dette møtet avtalte vi til nå på mandag kl 17. Da skal den kvinnelige legen min være der og kanskje han jeg snakket med på telefon. Jeg håper på begge to ettersom jeg har litt spørsmål denne gang om immunterapi som jeg har tenkt på en stund. Trenger litt flere konkrete svar på hvordan denne behandlingen fungerer og hvorfor jeg ikke har tilgang på den.

Jeg har liksom ikke skjønt det helt. Hvorfor min kreft ikke er kompatibel. Jeg må ha det mer inn med teskje tror jeg. Eller få den mer avanserte versjonen fra legene for å forstå. De forteller jo kun forenklede versjoner av alt som skjer. Jeg skjønner det er mye å sette seg inn i og mye fagstoff som er vanskelig å formidle, men jeg er kommet til et punkt nå at jeg må vite litt mer konkret. Sette meg mer inn i alt. De tilbyr immunterapi på en privat klinikk i Sandnes og jeg har så lyst å bare vandre inn der og få behandling, men det er tydeligvis ikke så enkelt. Eller jeg vil forsikre meg igjen om at det ikke er så enkelt. Jeg lever jo enda med et håp. 

Så på mandag skal vi snakke om cellegift igjen og forhåpentligvis få et tidspunkt for oppstart slik at vi kan planlegge litt fremover. Blir det bryllupfest? Kan vi ta sommerferie i utlandet i år? Kan jeg og bestevenninnen min ta oss en langhelg et sted? Det er mye jeg håper jeg får svar på etter dette møtet. I tillegg vil jeg nok få mye informasjon som vil gjøre meg litt sårbar fremover. Det gruer jeg meg litt til. Men det kan være det går fint også. Jeg er litt sterkere nå kjenner jeg. Vet hvor jeg står og hva jeg vil med tilværelsen jeg har nå. Jeg vet hvordan jeg vil hverdagen min skal se ut. Jeg vet hva jeg vil ha fokus på. Sykdomsbobla vil komme og gå men jeg tror jeg er bedre rustet nå til å takle periodene som kommer. Jeg bare kjenner det på meg. Nå har jeg vært igjennom disse rundene før og vet litt mer hva jeg kan forvente. 

Denne helgen publiserte Aftenposten en artikkel i magasinet sitt som handler om ei i samme situasjon som meg. Bokstavelig talt. Hun er et par år eldre enn meg, har barn rundt samme alder som datteren min og har samme sykdom. Hun oppdaget den på samme tidspunkt som meg og med samme aggressivitet virker det som. Uhelbredelig. Ingen behandling fungerer. Det er vondt å lese, men samtidig godt. Jeg leser om en person i samme situasjon som meg selv. Jeg kjenner meg så inderlig igjen i alt hun skriver. Alt om sykdommen. Alt om hverdagen hun og hennes vakre familie også klamrer seg til og setter så umåtelig pris på. Jeg kjenner igjen mørket hun beskriver i begynnelsen, og lyset som hun nå finner til tross for sykdommen og alt den bringer med seg. Det gjør godt. Å kjenne at jeg ikke er alene. Jeg har følt meg så ensom med denne sykdommen så lenge. Jeg har lyst til å ta kontakt og si hvor mye det har betydd for meg at hun vil skrive om historien sin slik. Det hjelper slike som meg. Det vil jeg hun skal vite. Og da går det jo mer opp for meg at bloggen min kan ha lignende effekt også. Det gjør godt. 

Tiden går fort her oppe. Tiden går alltid fort når man er på tur. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre og så mange jeg har lyst til å treffe og ikke minst snakke mer med. Vi hadde et heftig familieselskap her i går for å feire min mormors bursdag. 24 familiemedlemmer, snitter til 85, kaker, julebrus og gaver. Det var kjekt å se alle igjen, men tiden strekker ikke til. Jeg vil snakke mer med alle. Jeg er glad i de intime samtalene. De skal det litt mer tid og rom for å ha. Burde hatt flere dager. Men hverdagen kaller og vi reiser tilbake igjen søndag. Blir godt å komme hjem igjen også. Datteren vår er som en duracell kanin på besøk. All oppmerksomheten hun får gjør henne til en junkie og vi må jobbe hardt for å få henne ned på jorda igjen hver kveld. I går og i dag har hun stått rett opp og ned på gulvet og skreket i ren frustrasjonsglede. Hvis jeg kan kalle det det? Så glad at hun må skrike for å få ut litt energi. Det er morsomt og skummelt på samme tid. Den jenta der, ass. Når hun er glad, er alle glad ❤ Kjekt å se at hun er så sosial og komfortabel med familien. Da kan hun gå litt på rundgang og mamma kunne få blant annet hvile foten som hovnet opp til de grader i går og har ikke gått ned i dag. Det er slitsomt, når jeg har lyst til å springe rundt og gjøre kjekke ting på en lørdag. Nå sitter jeg og skriver med foten hevet på puter i håp om at den ihvertfall ikke blir verre. Skal på et besøk senere så jeg håper den overlever uten for mye styr. Skal ikke klage for mye. Bare litt. 

Utslitt men avslappet

Jeg sitter her i sofaen nå og leser en ny bok som min mann plutselig kom på han hadde og trodde jeg ville like. Han hadde rett. Den er irriterende god. Altså, det vil si at hovedkarakteren i dette tilfellet er så godt beskrevet at jeg har lyst til å rive hodet av ham. Samtidig som jeg får dårlig samvittighet ettersom han tydelig har et alvorlig tilfelle Asbergers. Forfatteren er uansett briljant i sine beskrivelser og karakterer så denne skal jeg fortsette på! Poenget med å begynne her i sofaen er at jeg er fullstendig utslitt. På en god måte. Jeg sliter med å holde øynene oppe, foten verker og er opphovnet, pluss et punkt i siden som om noen har slått til meg skikkelig hardt. Aner ikke hva det kan være og håper det går fort bort. Orker ikke tenke noe mer på det ettersom jeg ofte sporer inn på det verst tenkelige. Igjen, ingen vits. Skjerpings. Grunnen til at kroppen nå føles som et to dager gammelt pizzastykke er ene og alene en kosedag med bestevenninna. En dag på shopping, med så mange spisepauser som over hodet mulig. Vi driter i om vi finner det vi er ute etter. Det er maten som teller. Det elsker jeg. Det er mye godt på disse sentrene. Men det er hardt arbeid å trave rundt i flere timer etter noe du egentlig er usikker på om du trenger mens magesekken nærmer seg bristepunktet. Det er jo en litt dårlig kombo å shoppe på full mage gjennom hele dagen, også… Heldigvis var vi ikke på utkikk etter klær, men vintersko. Det er vanskelig å finne og vi er begge kresne. MEN Vi endte opp med å finne sko begge to, til en pris som gjorde at jeg følte jeg burde bli servert både champagne under prøving og få ballonger når jeg dro kortet. Ingen av delene skjedde. Heller det motsatte. Ble vell spurt 3 ganger om jeg hadde bestemt meg etterhvert, mens jeg hang over hyllene og følte meg ganske hjemme i butikken. Ting tar jo tid når prisen er tilnærmet lik en ok bruktbil. Men men, jeg er kanskje for gniten i forhold til samfunnet ellers i dag. Vi endte uansett opp ganske mye fattigere mens begge innrømmet at vi egentlig ikke trengte vintersko eller ville bruke penger på det, og hadde null ambisjoner om å ville finne noe i dag i det hele tatt. Så lo vi. Men det er jo slettes ikke morsomt, jo. Nå står mannen ute og impregnerer den nye julegaven han slipper å kjøpe til meg. Jeg er snill med ham av og til.

Målfrid, legen min fra palliativt (smertelindring) ringte mens vi holdt på. Jeg kaller henne ved fornavn ettersom hun er så koselig. Jeg liker henne veldig godt, og det er fordi hun bryr seg. Hun tar godt vare på meg og er ikke redd for å bruke tid på meg og tar meg alvorlig. Slikt liker vi. Jeg har nevnt at jeg har hatt litt mer vondt i det siste og det var dette vi snakket om i dag. Ut ifra mine beretninger foreslo hun å øke morfindosen min på kvelden slik at jeg forhåpentligvis kunne slippe å ha vondt utpå natten, og morgenen. I tillegg skal jeg øke kortisonen igjen fra halv tablett til hel for å bli kvitt hevelsene igjen og forhåpentligvis også litt ubehag knyttet til det. Jeg måtte spørre og forsikre meg om at vi ikke skulle begynne å snakke smertepumpe igjen og det skulle vi heldigvis ikke. Fremdeles kun piller, og vi kunne øke mer her hvis nødvendig. Deilig! Gode nyheter, selv om kortisonen enda er in play. Men måneansikt får vike for monsterfot. Jeg vil heller kunne bevege meg normalt enn å bare være et pretty face.

I morgen skjer det også mye, så jeg må passe på å slappe av mellom øktene slik at jeg ikke blir like sliten. Slenge foten opp og ta en kopp kaffe. Drikker mye kaffe for tiden. Elsker det. Min kusine kommer på lunsj i morgen med sin enda så ferske baby så jeg må dra frem mine ikke eksisterende kulinariske ferdigheter og smekke sammen noe ræl. Hater at jeg ikke er flink til å lage mat. Jeg har veldig lyst til å være flink til det. Men uansett hvor mye jeg prøver (og det er forsåvidt ikke mye) så blir det aldri like bra som når alle andre lager det. Frustrerende. Det er 1 suppe jeg nailer. Men den gidder jeg sjelden å lage for den krever en del kjedelig kutting. Herregud så lat jeg er. Det er jo sykt koselig når man setter på litt musikk og slikt. Får se hva det blir. Etter besøk så skal den lille jenta vår forflyttes fra en spennende dag i barnehagen ut til tante og koselig besøk der. Min bror kommer hjem fra nordsjøen etter 3 uker i morgen og det gledes stort til å se ham igjen. Jeg liker så godt å bare henge hos broren min. Det er så behagelig å være hos dem. Godt med slike åpne hjem. Jeg digger å bare henge hos andre med datteren min generelt. Leke med nye leker, spise andre sin mat. Vi er en god kombo på besøk.

Så må jeg huske å drikke mye vann. Siste innspurt før CT på onsdag!